Vinterlandskapets hemmelighet

Vinterlandskapets hemmelighet

Her i huset, midt i vintereventyrlandet, er skiene i sentrum. Ungene trener seks sju dager uka og ofte to eller tre ganger pr. dag. Alle disse timene i bakkene, langs løypene setter tankene i sving, de blir til en meditasjon over hva som langt på vei skurrer i samfunnet. Vinterlandskapet skjuler og bærer på en stor hemmelighet.

Snødekket skjuler så mye…

Det er kaldt om dagen, det er vinter og snøen ligger tykk over åker og eng. I blant hører man klukkingen fra bekkens dans under isen og snøen der man farer gjennom skogen og over heien. Vakkert og forlokkende ligger den hvite kappen der, mens kulda river i kinnene. Lite, om noe er så vakker som vinterlandskapet i all sin pryd.

Så undres jeg på om vi tenker på at vi under vår ferd gjennom landskapet ferdes vi ikke i landskapet, men over det? Under skiene der en alpinist farer ned fjellsiden ligger det bekker, elver, små vann, store steiner, kanskje en trestokk og mye mer. Stor er overraskelsen når det viser seg at under snøen ligger store bunnløse myrer, ujevnheter i form av permafrost "tuer" og hull hvor man lett skader seg på en vanlig fottur i skog og mark. Det gjelder å ha øynene med seg der vi beveger forsiktig framover i lende. Men dette hører sommer og varme dager til, nå er det kulda som råder og over landskapet ligger et tykt lag snø. Alt ser så innbydende, flatt og flott ut.

Snødekket er virkelig, men samtidigs skjuler det «virkeligheten». Når snøen ligger tykk blir alt så flatt, så vakkert så enkelt og liketil. Hva som er under og skjult vet vi ikke og bryr oss ikke om. Vinterlandskapet skjuler en hemmelighet, den ta faste sannhet som forblir. Den verden vi skuer er virkelig og uvirkelig på en og samme gang, verden er ikke det vi ser den er mye mer.

Samfunnets hvite dekke.

Når man ser ut over snøen aner man lite om det som er under, det samme kan sies om samfunnet. Vi kan ikke se de mange som sliter i hverdagen, vi ser den blankpolerte fasaden. Alt ser så flott ut, mens sannheten ofte er helt annerledes enn det vi ser og tror.

Det er ikke så sjelden det tas liv i Norge, men de vi hører ikke om dem. Men folkehelseinstituttet skriver på sine hjemmesider at omtrent 500 til 550 selvdrap i Norge pr. år. Over et drap pr dag, neste to uten at vi hører dem. Jeg kjente noen som har begått selvdrap, og hver eneste gang blir jeg like overrasket. Denne sannheten er til vanlig skjult for oss, for det er en del av samfunnets skyggesider. Er alle disse forferdelige skjebner som holdes skjult for oss? Neppe, det finnes mye som er skjult i samfunnet, overtramp mot enkeltmennesker, overtramp mot barn, skjules for oss. Vi ser bare toppen av isfjellet, og vi lever i et samfunn der vi tror virkelig alt er vel, men vi våger ikke gå i oss selv for å oppdage sannheten.

I vår tid, i vårt samfunn skal alt se blankpolert og elegant ut med en stat som skal ta seg av alt. Ser vi ut over det politiske landskapet så finnes millioner av flotte ord om at Norge er verdens beste land å bo i, skikkelig mye skryt og sikkert mye med rette. Men kom ikke å fortell meg at vi gjennom slikt tåkeprat og selvgodhet ender opp med flott hvitt dekke som skjuler utrolig mye menneskelig smerte og ensomhet. Aldri tror jeg så mange har følt seg mislykket som vi opplever i Norge i dag, ungdom som absolutt ikke strekker til, føler de. Kravene til utseende og hvordan man skal oppføre seg er hardere enn noen gang.

Noe av dette jaget etter at det bare er enerne som betyr noe gjenspeiles også i idretten som er blitt så ensporet og innrettet mot eliten at det ikke er rom for de som bare synes det er gøy. Skirenn er blitt prestisje, ikke moro. Vi har fått et samfunn som bare har plass til enerne og eliten. Ingen har tid til den enkelte vanlige mann og kvinne. Det er en skremmende utvikling i et samfunn som hele tiden krever mer og mer spesialisering, men avskriver de som får jobbene gjort.

Snøen i samfunnet er hvitkalking av graver.

Herrens ord om de hvitkalkede graver passer like inn i vår tid. Vi lager glatte fine overflater, men virkeligheten ligger skjult under den hvite fasaden. For under overflaten ligger alle likene gjemt, de mange som ikke passer inn. Alle vi som stenges ute av fellesskapet og gang på gang for beskjed om at vi ikke har noen verdi. Norge er i ferd med å bli et A4 formularsamfunn hvor alt skal noteres og journalføres like ned i minste detalj, egaliteten er blitt en tvangstrøye og et tungt åk å bære. Vi pålegges og pålegger mennesker en tung bør.

Undre den skinnende snødekte overflata, under glansbildet polerte overflate, om vi våger å grave ned i materien oppdager vi at det ikke ser så flott ut som vi tror. Opp gjennom snøen titter det ene skjæret etter det andre. Her finner vi de knuste sjeler, de ensomme hjerter og de mange som aldri har funnet sin plass i det skinnende velpolerte. Igjen har vi gjemt bort vår lille søster, vår lille bror som er litt annerledes enn andre barn på jord. Vi skammer oss ikke over at de blir borte for de er jo til en så stor belastning. Det vidunderlige i livet blir gjemt i en krok, i en forbrenningsovn.

Vinter i ørkenlandskapet, det er ingen oase lenger.

Snøen strekker seg over landskapet, det tørre landskapet hvor det faller like lite regn som i deler av den arabiske ørken, som i Sahara. I alle tilfelle i et normal år. Men det er grønt og frodig her, vi bor i en oase. En oase i verden.

Man kan saktens undre seg over hvorfor samfunnet og vi med det har tatt en slik utvikling hvor mange føler seg stengt ute fra det gode samfunn? Jeg tror et viktig ansvar hviler på oss som bærer Sannhetens tro i en verden som søker det som klør i øret. Vi kan ikke skyve skylden over på andre, for vi er minst like skyldige som andre. De kristne samfunn, slik som land i vesten, har for lengst forlatt kirkens og troens verdier, og tatt seg avguder i mengder. Slikt smerter å se. Snøen har lagt seg over ørkenlandskapet, oasene er borte og kirkefedrenes lære har gått i glemmeboken. Vi burde lært så mye, men former heller alt nytt så troen skal passe oss og vår hverdag.

Når vi ser utover så ser vi et tykt hvitt teppe som skjuler sannheten og de oasene som var så nødvendig for liv er skjult og borte. De tålte ikke kulda som ble presset på dem, de ble ikke lenger tolerert for læren klør ikke i øret, den retter søkelyset mot meg, mot oss, vårt levesett. Hvor skal vi nå finne det levende vann? Vi tørker ut i all vår overflod, troen tørker ut bak blankpolerte fasader og store festtaler. Hvor lenge skal det være slik, hvor lenge skal den sanne bønn, tilbedelse og tro lide? Det finnes i dag enkelte strå, enkelte små halmstrå plantet hvor troen har god grobunn, men ser man ut over landskapet er alt dekket av snø.

Oasene er forbudt, ørkenen får lov å bre seg.

Nåden er fortsatt den samme, Herren kaller, men vi som troens mennesker ser ikke ut til å bry oss for vi tar ikke kallet alvorlig. Det er så mye annet som er så mye viktigere, på alle måter viktigere. Vi vil ikke ta et oppgjør med oss selv, for vi nyter så godt vår rikdom og velstand. Derfor sier vi, Gud har velsignet oss med alle disse godene og ser ikke at vi har stjålet dem fra vår nest når vi plyndret rikene deres. Hver eneste dag plyndrer vi de fattige, stjeler fra de ufødte og bryr oss ikke om andres nød. Vi sier sågar det er deres egen skyld, selv om vi vet det er feil. Vår velstand bygger på undertrykkelse av andre, forbruk av ikke fornybare ressurser og ikke minst et ekstremt energiforbruk.

Så lenge oasene ikke får vokse og vi stenger kallet ute graver vi vår egen hvitkalkede grav. Det er ikke vekkelse vi trenger, men omvendelse. Vi som sier vi tror på Herren må omvende oss, vende oss i langt større grad bort fra denne verdens lokkende "gleder". Vi må ned på kne, vi må inn i vårt lønnkammer og be, men det er ikke nok. Vi må gjøre bot, leve i bot og omvendelse, bønn og kjærlighet. Kristne burde være de første i rekken når det er snakk om en ny økonomisk verdensorden, for kristendommen og Herren Jesu Kristi lære er radikal og revolusjonerende. Men oasene mangler, troens oaser er borte i vår vestlige kultur.

Tidebønner og kontemplasjon.

Utfordringen ligger i igjen å starte oasene i vår kultur, klosterbevegelsen og den dedikerte bønn. Det er for få som er villige til å ta Herrens kall på alvor og se bønnen som arbeid, et viktig arbeid i Guds rike. Omvendelsen er ikke vekkelsen, omvendelsen er det daglige arbeidet i stillhet og ro. Omvendelsen er å vende seg mot Gud hver eneste dag i en evig tilbedelse, vende "verden" ryggen hver dag for å si det slik. Omvendelse er ikke å vende menneskene ryggen, men nettopp se våre medmennesker som de er, fantastiske i Guds øyne…

Alle er fantastiske i Guds øyne, uansett. Langt fra alle gjør etter Guds ønske, alle synder vi. Men nettopp derfor er vi også alle like innfor Guds åsyn, vi er syndere. Likevel er vi dyrebare og vi har fått et kall. Et av kjennetegnene ved kallet er bønnen og kontemplasjonen, bønnen etter Guds hjerte. Disse bønner er både personlige og felles.

Ikke alle skal eller kan vie sitt liv til bønn, men bønnen er kjernen i det kristne fellesskap. Skal vi overleve må vi leve bønnen, leve i bønnen og la bønnen leve i oss. I bønnen, ved Den Hellige Ånd, puster vi inn Gud og ut vår egen urenhet. Her ligger en stor hemmelighet bevart, nærkontakten i evigheten med det uendelige og ufattelige.

Bønnen forandrer oss.

Ser vi ut over oss, ut på det vi kan kalle kirkelandskapet, hvor vi finner et virvar av menigheter og kirkesamfunn som er mer eller mindre løsrevet fra Kirkens Hellige Tradisjon ser vi et stort lappeteppe. Det meste ser likt ut og er det. Mange flotte mennesker som tror og bekjenner, men spørsmålet blir som alltid: Hva med fruktene?

Her er jeg redd alt for mange av oss kommer så altfor til kort. Vi bærer ikke frukter som er omvendelsen og troen "verdig" da vi ikke tar konsekvensen av vår tro. Sagt på en annen måte vi vil ikke ta konsekvensen av vår Herre og Mesters lære, da denne lære er utfordrende for oss. Jeg vet, for jeg finner det vanskelig selv og jeg finner ikke veien frem jeg heller. Men i bønn og kontemplasjon, i stillheten finner jeg freden og den ro som er nødvendig for at Gud skal kunne forandre oss. Jeg kan ikke i meg selv, men Gud ved Den Hellige Ånd kan.

For bønn kan forandre, ikke bare drukkenbolter og uteliggere, narkomane og det vi kaller de som kommer fra livets skyggeside, men deg og meg, meg og deg. Bønn kan ikke bare forandre oss, men den forandrer oss om vi virkelig våger å be, komme inn for Guds trone og be. Og vi må aldri glemme bønnen er arbeid, for der det bes er det en oase. En oase hvor Gud får lov til å gro i et ørkenlandskap i vinterlandet.

Klosteret som transformator, en kraftkilde til forandring.

Gud er Kraftens opphav, men Gud har gjort seg avhengig av mennesker, noe som understrekes gjennom at Gud selv ble menneske. I Herren Jesus Kristus ble Gud, ved Sønnen, både Gud og menneske, Gud kom sin skapning, menneskene, i møte. Klosteret med sin fordypning i bønnens mysterier, bønnens vesen, blir i vår verden en kraftkilde hvor Ordet kommer nær, men det er så mye mer.

I klosteret blir bønnen med alle sine faste former levende, bønnen blir pusten i livet og opphavet til den store glede og kjærlighet. Klosteret er en oase i et iskaldt ørkenlandskap av betong og sekulær materialisme, hvor Kjærligheten får leve. Klostrene er transformatoren som kanaliserer bønnen ut i omgivelsene, inn i Kirken, inn i menighetene. Klosterlivet og eremitt livet er et kall, et kall til viktig tjeneste for alle kristne, alla som tror at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod.

Man kan godt kalle klostrene hjertet i en levende organisme, Kirken, som gjennom sitt virke, som Kirkens og alle mennesker forbedere, gir liv til alle oss som ikke har tid til å leve i bønn og kontemplasjon. Dermed blir klostrene små oaser av "åndelig liv" i verden hvor "åndelig pluralisme og kulde" råder.

Klosterlivets, eremittens og sølibatets kall.

Jeg vet ikke noe om den enkeltes kall, hva som fører til valg av kristen konfesjon. Mange sier de og hevder de søker den eldste kirke, men fornekter tradisjonen de står i. En fornektelse av tradisjonen og det faktum at de fleste av kirkefedrene og de første kristne faktisk søkte ut i ødemarken for å søke Gud og lytte til deres spesifikke kall. Ikke alle har dette kall, men jeg tror vi skal være klar over at Gud fortsatt kaller mennesker til bønnens og kontemplasjonens tjeneste.

Vi vet derimot at alle mennesker kalt til tjeneste. Og i den tjeneste og jobb man har er man satt til å vitne og tjene. De færreste har kall til særskilt tjeneste, men vi er noen som er kallet til særskilt tjeneste. Klosterlivet er et særskilt kall for de få, et liv adskilt fra verden i bønn for verden. Eremittens kall er i enda større grad forbønnens tjeneste, en tjeneste som ikke har rom i det såkalte evangelikale konfesjoner. Noe jeg finner merkelig, da dette var et av kjennetegnene ved de tidlige menigheter, den første tiden i Kirken.

En av forskjellene mellom ortodoks og østlig katolisisme og vestlig – latinsk katolisisme, er sølibatet. Når overgrepssakene i den katolske kirken i Norge ble kjent, var det mange som hevdet at dette skyltes sølibatet. Dette er vel sannsynliggjort over enhver tvil, positivt feil. Disse grusomme handlinger følger av at vi er mennesker, er en forferdelig menneskelig last og har intet med sølibatet å gjøre. Her i området er det nå mye snakk om overgrepssaken fra Alvdal, og det viser seg vel også i det sørgelige faktum: slike overgrep finnes over alt. Samtidig må ikke alvorligheten i slike forferdelig overgrep bagatelliseres eller på noen måte forsvares. Likevel, det har ingen ting med selve sølibatet å gjøre. For Herren Jesus sier selv i Evangeliet etter St. Matteus 19: «10 Disiplene sa da til ham: «Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg.» 11 Men han svarte: «Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. 12 For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg.»»

Så skal ikke vi si hvor forferdelig kallet til sølibatet er, for vi kjenner ikke hvilket kall Gud gir. Og så skal vi vel si, understreke, sølibatet har sine gode sider da man fullt og helt kan konsentrere oss om bønnen og livet for Gud. Bli en oase i verden, en oase for vekst.

Vinter til vår

Vi har forskjellig kall, kall i en ørken hvor lite gror for det finnes så alt for mye. Det viktigste er skjult under meter med hard kald snø. Landskapet er øde og kaldt, lite eller intet gror så lenge kulda får råde. Jeg ser ut over det snødekte landskapet og undres over hvordan vil våren komme, i år, til neste år. Når vil våren komme til våre ofte så kalde hjerter, de hjertene som så ofte fryser i ensomhet og stenger andre ute. Jeg undrer meg på hva som skal til for at vinterens kulde i hjertene skal brytes.

Vi trenger oasene, vi trenger steder hvor bønn får stå i sentrum, hvor det tykke snølaget først brytes og våren får slå rot. Jeg gleder meg til den dagen, må den komme snart, dagen da vi vender om til Ham som åpnet veien og kan gjøre vår menneskevinter til en blomstrende vår.