Enhver tro krever offer.
Guds eget offer, vår forsoning.
Vi leser i St. Paulus andre brev til menigheten i Korint, 5, 11-21. "Fordi vi kjenner frykten for Herren, prøver vi å overbevise mennesker, mens vårt liv ligger åpent for Gud. Jeg håper at det også ligger åpent for deres samvittighet. Vi vil ikke igjen anbefale oss selv for dere, men vi vil gi dere anledning til å være stolte av oss, så dere kan ha noe å si til dem som skryter av det de er i det ytre og ikke i hjertet. Har vi vært fra forstanden, så var det overfor Gud. Er vi ved sans og samling, er det for dere. For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem. 16 Så kjenner vi ikke lenger noen bare slik mennesker gjør. Og har vi kjent Kristus slik, gjør vi det ikke lenger. Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til. Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
Alle kjenner til det kristne sonoffer, Herren Jesu Kristi seierrike korsfestelse og oppstandelse. Vi vet at vi gjennom dette offer fikk en åpen vei gjennom dødsriket og like til saligheten foran Guds Trone. En Guds nådig handling for at vi igjen skulle ha barnekår hos Faderen sammen Kristus vår broder og i Åndens enhet. Vårt offer er gjort en gang i tiden, gjennom tiden, en gang for alle. Vi tar alle del i dette offer gjennom deltakelsen i Det Hellige Troens Mysterium, Eukaristien. (Ortodoks og katolsk forståelse hvor Herrens Legeme og Blod fysisk er til stede gjennom transsubstansiasjonen)
Men spørsmålet er om det kun er den kristne tro som krever offer? Jeg mener bestemt nei, og mener all tro, all religion krever offer. Dessverre tror jeg dessverre også at det aldri har vært så mange offer som i vår tid. Jeg håper min tanker kan vekke noen reaksjoner og refleksjoner. For meg er det ingen tvil, vår velstand bygger på blodige offer. Jeg vil under belyse litt om hvorfor.
Hvert år ofres millioner av mennesker på avgudenes alter.
Det ultimate offer er livet, og hvert år må millioner bøte med livet for en eller annen avgud som ser så forlokkende ut. Avgudene krever offer, våre avguder krever offer og vi lar dem få våre offer uten å blunke. Vi tenker ikke over konsekvensene av vår handlinger, ser hvordan avgudene lokker oss med vårt eget begjær, og de krever blod! Alltid blod. Vi ser det ikke, men det er slik, vårt levesett, samfunnets verdier krever blod. Og det verste er hvor gladelig samfunnet ofrer blod på avgudenes alter.
Vi glemmer så lett hvilken kamp det er vi kjemper, vi glemmer så lett vi kristne at vi er i kamp. Og vår kamp er en kamp helt ulik den vi ser rundt oss til daglig selv om resultatet er det samme. For den kampen vi så lett glemmer, vi ikke kjemper krever et offer. St. Paulus skriver til menigheten i Efesos 6, 10 - 20:
"Guds fulle rustning
Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ord må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan forkynne evangeliets hemmelighet, som jeg er sendebud for også her i fengslet. Be om at jeg ved evangeliet må få frimodighet til å tale slik jeg skal."
Ofte gjemmer vi oss ba steiner, gjemmer oss så vi ikke ser sannheten. Den
Den åndelige kamp.
Vi glemmer så lett denne vår kamp da vi selv nyter så godt av den. Kan vi sitte stille å se våre medmennesker lider for vår overflod?
Djevelens lumske angrep, sier St. Paulus, og det med rette. For vi ser dem ikke, vi merker dem ikke, men de er der hele tiden. Hver eneste dag forføres vi alle av disse innsmigrende angrep, vi makter ikke motstå fristelsene. Og dessverre tror jeg at alt for mange av oss er blinde, blinde for at det vi selv tar del i og nyter godt av, de mange offer i form av tapte liv og ødelagt livskvalitet, ligger igjen i samfunnets utslagsvann.
I alt for stor grad fornekter vi kristne her i vest at det virkelig er en åndskamp vi står i, vi glemmer så lett fordi vi nyter så godt av fruktene av et forbrukersamfunn. Vi vil ikke se og snur hodet den andre veien. Men for å forklare hva jeg mener vil jeg ta utgangspunkt i den mest åpenbare ofringen vi ser i verden i dag:
40 000 000 fosterdrap hvert eneste år.
7 til 8 barn rives vekk fra sin trygge fan og går døden i møte i mors mage. En norsk skoleklasse hvert 3, sekund. Aldri tidligere i historien har så det blitt ofret så mye menneskeblod på nytelsens alter som nå.
Jeg kjenner ingen kristne som ikke reagerer på den abortpraksis som finner sted i verden i dag. Omtrentlig 15 000 aborter finner sted i Norge pr. år, og på verdensbasis altså 40 millioner. Det er et enormt antall mennesker som ofres, 6 holocaust? Og det på et år. Fortsetter trenden så tar vi altså livet av 4 milliarder uskyldige barn i løpet av de neste 100 årene. Ufattelig. Eller femti ganger så mange som døde under annen verdenskrig. Abort - fosterdrap er blodig og dødsens alvor, og vi reagerer med avsky vi som er kristne og vi fordømmer så lett de som tar abort.
Jeg kan ikke det, for jeg tror ikke abort for noen er en enkel avgjørelse. Problemet ligger i verdigrunnlaget for vår nytelses og økonomiske kultur, en kultur som fjerner menneskets uendelige verdi og setter nytelse og økonomisk vekst foran alt. Resultatet er at alt for mange presses til å ta umulige avgjørelser, og i en vanskelig situasjon blir valget tatt eller påtvunget kvinner. Jeg klandrer ikke kvinnene, de står i en vanskelig situasjon. De valgene som tas, tas i en kultur hvor verdien av et liv blir mindre og de valg som ser så enkle ut blir tatt. Kanskje er de ikke så enkle like vel, mange som har tatt abort sliter og dette medfører en ekstra belastning på kvinnene.
Vi tror verden ikke har plass til dem, vi vil ikke at verden skal ha plass til dem, for da går det ut over min egen levestandard. Men kanskje er det motsatt? Kan hende så vil vi om noen tiår har for få i arbeid til et verdig liv for de eldre. En slik skremmende utvikling ser vi tydelig i Kina hvor hver arbeider må brødfø seks eldre om noen år, men utviklingen går den samme veien i mange europeiske land, slik som Italia og Ukraina som har en alt for lav fødselsrate pr. i dag.
Så angår hver eneste abort også meg, ikke i form av et direkte ansvar, men like fullt, det angår meg i høyeste grad.
Hvordan verden ser ut er avhengig av hvordan vi ser på verden og hvor vi ser i fra, kan hende så er ikke verden slik vi tror. Blant annet er lyset viktig for hvordan alt ser ut. Vender vi oss bort fra lyset eller ser vi mot lyset.
Hvorfor angår abort meg?
Jeg er ikke direkte ansvarlig for abortinngrepene, langt derifra, men likefult er de også mitt ansvar. For abort er et ultimat overgrep mot uskyldige, mot kvinner, mot barn og "mor Gud". Med vilje har jeg skrevet mor Gud, selv om jeg vet Gud er Fader. For Gud glemmer ikke et barn, Han har født oss, skapt oss fra morslivet av. Gud bærer oss i sitt hjerte, absolutt alle i sitt hjerte. Overgrepene, fosterdrapene, abortene angår meg fordi de er et angrep på livet, et angrep på menneskeverdet, på Guds uendelig kjærlighet og Guds verdi. For Gud er Lys og Liv, i Herren Jesus er Livet og Lyset.
Jeg kan ikke stille meg likegyldig til de mange og forferdelige overgrep som rammer de svakeste og mest uskyldige av alle. Sier jeg de ikke angår meg så er jeg ikke lenger vår Herres følgesvenn. De mange brutale mord, barnedrap er ofre for avgudsdyrkelsen som preger samfunnet. Abortpraksisen er et resultat av hvilke verdier verdenssamfunnet og dermed også det norske samfunn bygger på, hvilen avgud som styrer vår hverdag.
Åndskampen
Jeg tror alle er enige i, når vi ser det fra et kristent ståsted, det dreier seg om en åndskamp. En kamp mellom ånden som vil liv og den som ønsker død. I abortkampen er dette skillet tydelig. Og vi vet at Gud er liv. Når det foretas et abortinngrep så er det også et angrep på Livet og Livets Giver, og det beste motangrep vi har i denne verden er bønn. Det er i bønn vi kan gå til angrep på og beseire motstanderens giftige piler.
Men vi ber jo, hvorfor fortsetter da denne forferdelige praksis? Kanskje på grunn av at våre bønner ikke er som de burde være? Jeg mener det, for abortmotstand er i seg selv en god sak og som vi skal være motstandere av, men andre sider av åndskampen er vi overhode ikke interessert i å gjøre noe med. Våre bønner mister sin kraft når vi ikke vil begynne med oss selv og våre egne liv. Jeg er intet unntak i så måte, men gjennom meditasjon og bønn har jeg sett og oppdaget: Jeg må starte med meg selv og mitt eget liv.
Jeg tror vi alle må det, skal vår bønner nå fram er det i min daglige bot og omvendelse, hvor troen, boten og omvendelsen får betydning for mitt dagligliv, som er viktig. Jeg må bære omkostningene av og være villig til å ta konsekvensene av min tro og ikke søke denne verden. Det er et lite offer, et lett offer å bære, men vanskelig å gjennomføre i en verden som hele tiden vender seg bort fra Gud og søker avgudenes matte glans.
Den virkelige kamps grunn.
Om vi aksepterer at synet på og gjennomføringen av provoserte abortinngrep er åndskamp, må vi ikke da også gå i oss selv og se at våre liv i luksus også er en del av den samme åndskamp? Bør ikke en erkjennelse av åndskampen som foregår gå betydning for mitt daglige liv og virke? Jeg mener bestemt dette er tilfelle. Abortkampen er bare et aspekt ved den evige åndskamp som foregår i det usynlige skapte.
Skal vi seire og være med Seierherren må vi også våge å gå på Herren Jesu befaling. Vi leser i Evangeliet etter St. Matteus 20: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. 19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Vers 20a sier: "og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere." I denne setningen ligger en stor hemmelighet begravet.
Hvor annerledes blir ikke verden om vi ser den mot lyset, hvor meget mer fantastisk? Den eneste verdi vi har i dag er som arbeidsmaskiner og hvor mye penger vi kan "generere". Kampen er om mennesket ufattelige verdi, om liv eller død.
Herren gav et bud, men hvilke befalinger?
I Evangeliet etter St. Johannes sier Jesus til disiplene: "34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." Et eneste bud, men fulgte det ikke også med noen befalinger? Jo, det gjorde det, men vi har så lett for å glemme dem fordi rammer meg og deg.
Størstedelen av de offer vi finner i verden skyldes langt på vei det verdigrunnlag de forskjellige regimer og/eller systemer har. De fleste av oss reagerer med avsky på henrettelser i Iran, grusomheter i Nord – Korea og så videre, og vi ser dette bunner i verdigrunnlaget for det enkelte overgrep. Det er så lett å se kvisten i min broders øye, men ikke bjelken i mitt eget. Vi er som blinde om vi ikke ser de mange grusomheter og ofringer vi har i vårt eget samfunnssystem.
Så hvilke bjelker har vi i vårt samfunn som krever et offer? Og hvordan forholder disse seg til Herrens befalinger? Over har vi konstatert at offer skjer. Vi kan starte med å se på den høyst urettferdige verdenshandel som foregår, hvor mange som leverer råvarene og lager mye av våre forbruksgoder. De kan ikke leve av sin lønn, de kan ikke fø sinefamilier, hvert år dør millioner på grunn av våre goder. De er ofre på de frie markedskreftenes alter. Vårt umettelige energi behov, vårt umenneskelige jag etter ressurser har mange lik i lasten.
Det sies at det 33 kullgruvearbeidere hver eneste dag, som bare et lite eksempel. Hvor mange som lider og dør i kampen om ressursene i Afrika vet jeg ikke. Og hva med de mange i fabrikkene rundt i verden som aldri får skikkelig betalt. Jeg vet det finnes millioner som har en dollar om dagen, og selv i land som USA finnes millioner som ikke tar del i den velferd mange av oss andre tar for gitt. Det viser seg om vi går vårt økonomiske system så ligger det millioner av lik igjen i de frie markedskreftenes verdensvide handel. Troen på det frie marked krever offer, millioner av offer og vi bryr oss ikke.
Kan også abort sees som et offer for det økonomiske system verden drives etter?
En stor del av de millioner av liv som drepes i mors livmor drepes på grunn av kravet om økonomisk vekst, i profittens tjeneste. Hvor mye blod krever vår velstand?
Mens jeg sitter her og skriver dør noen for min velstands skyld. Jeg tror også den virkelige kampen foregår på denne arena, og vi tjener så gjerne både Gud og mammon. Vi tar ikke inn over oss at menneskene lider for vår skyld mange steder i verden allerede nå, og vil lide i fremtiden. Vi bryr oss ikke. Abort kan i stor grad sees som et resultat av det samme, vi ser det i Kinas ett barns politikk. En kortsiktig politikk som vil ramme verdens mest folkerike land, vi ser det i Ukraina og også her til lands. Det er den økonomiske utvikling, pengemakta som råder.
Hvor stor del av abortene i Norge som foregår fordi det ikke passer inn økonomisk å få barn, vet jeg ikke, men jeg vet de er mange. Dessverre er det også slik at aborter, seinaborter, gjennomføres fordi barna har feil kjønn, muligens har en "defekt" og vil ta for mye tid. Men det finnes ingen defekte barn, det finnes bare et defekt samfunn som ikke har plass til barna. Derfor angår abort i høyeste grad også meg, fordi jeg er en del av dette samfunnet.
Abort tallene, de 15000 i Norge og de 40000000 i verden er ofret, sikkert for mange grunner, men de er ofret.
Herrens befalinger, vårt kristne offer.
Den virkelige kampen om menneskene står i dag mellom vårt grenseløse forbruk og et liv i Herrens tjeneste og omsorg.
Søk først Guds rike og Guds rettferdighet.
En av Herrens befalinger til oss, vi skal først og fremst søke Gud. Men i Bergpreken finner vi mange befalinger og oppfordringer til oss som er Apostlenes etterfølgere her på Jord. Den vestlige kultur har fjernet seg fra mange de kristne dyder, og det rammer særlig oss kristne. Vi skiller oss ikke lenger ut i fra "verdens barn", vi tørster generelt sett heller etter å bli mest mulig lik dem.
Vi skal være verdens lys, vi kristne, men vi er det ikke. Vårt offer er ikke et blods offer, for det er gitt en gang for alle, men et offer i kjærlig hetens etterfølgelses offer. Vi skulle søke å bli Herren mer lik, ikke verden. Jesu befalinger er ikke tunge å bære, de er befriende. Jesu befalinger, vårt offer, gjør oss hele og tilgivende ovenfor vår neste. Vårt offer er enkelt og umulig på en og samme gang, for vi sonofferet er gitt, vi snakker om et kjærlighetsoffer av glede.
Det kristne offer handler om det å våge å gå på Herrens Ord, være en levende kvist på Herrens levende tre og leve i den frihet verden aldri vil forstål…
Med bilde av en engel is fra fantastiske dager på nyåret håper jeg og tror jeg vi alle skal tenke igjennom hvilke offer som gjøres for at vi i Norge skal ha det så godt og spørre om ønsker vi virkelig alle de blodige ofre?
Det kristne offer er kjærlighet i fryktsomhet.
Som mange sikkert, om noen leser da, forstår kan jeg skrive mye om dette, men må sette en grense. Jeg søker å vise at all tro krever offer, alle systemer enten vi liker det eller ikke. Det ofres millioner av liv på fornuftens og handelsmekanismenes alter, dette skal ikke være og er ikke den kristnes offer. Vårt offer er nestekjærlighet, nøysomhet (måtehold), omsorg (omtanke), fromhet, mot, rettferdighet og visdom. Alle disse dyder taler denne verden imot og i en verden som ikke verdsetter dem blir de et offer, en bør som er lett å bære og gir fred. Troen gir alle mennesker rett til et verdig liv, et liv i kjærlighet.
Det kristne offer er kjærlighet og St. Paulus forteller oss hva kjærligheten er (1. kor 13):
"4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. 5 Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. 7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
8 Kjærligheten faller aldri bort… … 13 Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."
La oss leve i og utøve den kristne kjærlighet i hverdagen også ovenfor alle vi møter på vei.
