torsdag 24. februar 2011

Det aller beste

Jeg vil aldri hindre mine barn i å komme til Jesus.

Dåpen er det store skillet mellom de «gamle kirkesamfunn» og mange nye. Opp gjennom de siste århundrer har debatten rast, om dåpen er si eller så, barnedåp eller voksendåp. Mange har blitt uvenner på grunn av uenighetene som er til stede. Finnes det et fasitsvar på hva som er rett eller galt? Jeg mener ja, barnedåp er det eneste rette om foreldrene tror på Herren Jesus Kristus som Herre og Frelser. Jeg må dele med mine barn det aller, aller beste.

Meditasjon over Evangeliet etter St. Markus 10, 13 – 16 og 14, 22 - 25

«Se, Gud er min Hjelper, det er Herren som holder meg oppe.» Salme 54, 6

I tillit til Deg, kommer jeg og søker ditt åsyn † foran alteret i stillheten.

I Faderens † og Sønnens † og Den Hellige Ånds † navn.

Dette hellige Evangelium finner vi hos St. Markus i det tiende kapittel.

Jesus og barna

«De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene ville vise dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.»

Slik lyder Det Hellige Evangelium.

Og i det fjortende kapittel leser vi:

Innstiftelsen av Det Hellige Mysterium, Nattverden

«Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: «Ta dette! Dette er mitt legeme.» Og han tok en kalk, takket, gav dem, og de drakk alle av den. Og han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike.»»

Dåpen og nattverden henger samen.

Evige Hellige Treenige og Trefoldige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, det er intet jeg frykter mer enn at jeg skal nekte de små barn å komme til Deg. Du, Herre Jesus, bare du kan ta barna på fanget og legge hendene på dem. Dine naglemerkede kjærlige hender som kan tørke bort hver tåre, de kjærlige hender som trøster og varmer legger Du på dem i dåpen. For vi bærer også våre barn fram til Deg, i dåpen, lar dem følge deg gjennom dødsriket til den nye livet så Du kan løfte dem på fanget og velsigne. La meg i min iver aldri stå i veien for barn eller voksne som søker Deg, så de aldri når frem til Deg!

Herre, Du ba de små barn komme til deg, Du sa oss at vi skulle ta imot Guds Rike som et lite barn, er det ikke nettopp det vi gjør når vi bærer barna til dåpen? Her kan jeg intet annet gjøre enn å legge barna i Dine hender, be om at Du legger hendene på dem, Herre, det er Du som handler. Barna er jo det kjæreste vi har- hvordan kan jeg nekte dem den beste gave av alle? Jeg kan ikke Herre, jeg må gi dem det beste. Og hva er vel bedre enn å gi dem nærhet til deg, medlemskap i Kirken og Guds Rike? Intet. For det er ikke mine hender som velsigner, det er Dine. Jeg vil Du skal velsigne Herre, ikke jeg i Jesu navn.

Det er Du, Herre Jesus, som skal legge hendene på barna, velsigne dem og ta med inn i Ditt Rike. Du vil også bevare dem om de ikke vender seg bort fra deg. Du kaller også barna til ditt bord, som du kaller oss alle som i oss selv er og føler oss uverdige. Dåpen er innlemmelsen, nøkkelen til å være med i Guds Riket, Nattverden, hvor Du er tilstede, er det evige brød som du gir oss. Nattverd og dåp er et, for det er Du som handler.

Nattverden og dåpen er ett, for begge er sakrament, nådemiddel gitt oss av Herren selv, begge steder er det Gud som handler. Dåpen åpner for nattverden, i begge kommer vi nær til og blir ett med Kristus Jesus. Det Hellige Mysterium, Nattverden, hvor Herren Jesus Kristus igjen med fysisk nærvær kommer oss i møte og gir seg selv for, i tiden, gjennom tiden. Nattverden er den samme, det offerlammets legeme og blod som på underfullt vis kommer til oss. Også her er det du som handler Herre, ikke vi, men du. Du kommer oss i møte, Du gir ditt legeme og blod for oss like fra innstiftelsen av det første Hellige Mysterium, Nattverden, gjennom tiden og like til i dag.

Det er Du, Herre, som gjør brødet og vinen til den nye pakts kjøtt og blod. Igjen er det Du, Du som bærer hele deg selv som sonoffer for våre synder, hele verdens synder. Det offer Du bærer frem, gjennom tiden, vil bli båret fram like til dommens dag, som vi vet vil komme. Kirken, som Du har gitt oss, bærer fram offeret, ikke en nytt offer, men det samme offer gitt oss av nåde.

Dette kan jeg aldri nekte mine barn, det å komme nær, bli ett med og ta del i. Hvorfor skal ikke barn få del i det viktigste i livet? Det å ekskludere barn fra Guds nådemidler er å nekte dem Kristus selv og den nære personlige kontakt med Ham innen Kirkens fellesskap.

Dåp og opplæring, familien sammen om troen.

Mange med det som kalles et baptistisk dåpssyn hevder barnedåp er feil, og at det ikke finnes bevis for at barn ble døpt i de første kristne menighetene. Nå nevnes heller ikke det motsatte. Den armenske kirken har barnedåp med en meget gammel liturgi, assyrerne har barnedåp og slik kan man fortsette. Alle de "gamle kirkesamfunn" har barnedåp av helt naturlige grunner. Kirken er grunnlagt på og i en mosaisk tradisjon hvor guttebarn ble innlemmet og tatt opp i menigheten åtte dager gamle. Dette var den beste gave man overhode kunne gi sitt barn.

Det ville derfor være unaturlig og inkonsekvent om ikke barna ble med i dåpen når hele familien ble døpt. Det ville stride mot alt hva en jøde står for. Etter omskjærelsen startet undervisningen, slik også med den kristne dåp av barn. Dåpen er det første skrittet sammen med foreldrene, det er foreldrenes og faddernes ansvar å be med barnet, lære barnet selv å be og ikke min oppdra barnet i troen på vår Herre Jesus Kristus som Gud, Frelser og Konge.

Jeg vil aldri nekte mine barn det beste og viktigste i livet og like fra den nye fødsel av i dåpen har de tatt del i det Hellige Mysterium, Nattverden. En sann glede som vi alle gjør med glede.

lørdag 19. februar 2011

Fysikkens filosofi og filosofiens fysikk

Kan vi bevise eller motbevise Gud?
Jeg faller så lett i tanker og tankene flyr i alle retninger. Det ene øyeblikket tenker jeg si, for i neste øyeblikk å tenke så. Dog finnes noen få unntak, og særlig skjerpes sansene når partikkelfilosofien i kvantefysikken nærmer seg og blandes med relativitetsteoriens filosofi. Det hele blir egentlig rent teoretisk, men avdekker samtidig en mengde merkelige spørsmål om både fysikk i forma av romtid, rom og tid, og utvikling. På NRK var det tirsdag den 8. februar 2011 et meget interessant program om fysikeren Stephen Hawking, om hva som skjer i et sort hull og mye mer.

Undre følger mine betraktninger etter å ha sett programmet, første del av to.

Fysikkens filosofi og filosofiens fysikk.

Sjelden går jeg eller faller jeg i staver, men det hender. Særlig skjer dette i møtet mellom universets uendelighet og kvantefysikkens ufattelige ingenting. Den berømte fysikker Stephen Hawking, også kjent for å være rammet av ALS, søker nettopp å forklare altet ved nettopp å la disse to tilsynelatende motsetninger møte hverandre. Det ultimate møte mellom kaos og kosmos, mellom orden og uorden.

Fysikkens lover ser i enkelte tilfelle, viktige perioder, ut til å motsi hverandre, men spørsmålet er om de ikke eksisterer i forskjellige dimensjoner. Som menneske er vi oppdratt til og ut i fra egen erfaring til å tenke tredimensjonalt i tiden, hvor tiden er en lineær fjerde dimensjon som omfatter og frakter de tre dimensjoner gjennom tiden. Når vi betrakter verden på denne måten skapes et forståelig og fantastisk kosmos, om enn det kan være aldri så brutalt. For oss som deltar virker det som om systemet er i balanse og orden hersker. Et system og en verden som vi relativ enkelt kan forholde oss til.

Hva så om og når dette kosmos, denne orden går mot sitt endelikt og det hele trekkes sammen inn i og til de tetteste og massive element i universet, et altoppslukende sort hull? Vi kaller dem sorte hull fordi tettheten er så stor at ikke engang lyset slipper fri fra de enorme gravitasjonskreftene. Det er faktisk mangelen på lys som gjør dem detekter bare, at vi kan oppdage dem. Nå hevder de vanlige og nesten forståelige fysiske lover at dette er tilfelle. Men er det sikker at man i en slik ekstrem masse kan forholde seg til de vanlige og for oss forståelige fysiske lover som gjelder for de fire dimensjonene? Etter all sannsynlighet ikke, for i og med den ekstreme kompresjon, sammentrekning vil kvantefysikkens lover gjelde. (Noe det for øvrig ser ut til gjelder også for superbølger her på jorden.)

Sagt på en annen måte, i et sort hull vil kaos og kosmos møtes og ristes sammen i en masse, en singularitet hvor lovene som ser ut til å motarbeide hverandre til noe som virker som et felles beste. (En singularitet betyr egentlig et punkt eller særegent punkt.) Det sorte hull blir dermed et arnested hvor slutten og begynnelsen møtes. Også her blir død til liv. Hva vi kaller sorte hull blir det kjentes død, og det nyes fødested. Singulariteten som i møtet mellom mikro og makro kosmos, blir dermed fødestedet for nye galakser og univers.

Denne gjenfødelse er dermed et spennende element ut i fra et punkt hvor alle vanlige rom og tids begreper har å eksistere. Egentlig hersker det komplette kaos i singulariteten fordi to forskjellige fysiske verdener møtes i et minimalt rom.

En slik singularitet vil til slutt, ut i fra det vi i dag mener å forstå, ikke forsvinne men eksplodere i et gigantisk lysglimt, smell. Til daglig blir slike smell kalt Big Bang. Denne forståelsen av tilblivelsen av universet gjennom forståelsen av den første singularitet er minst tredelt.

Hva var før singulariteten?
Hvor rask er egentlig ekspansjonen
Er det univers vi kjenner til og er en de av det eneste univers eller finnes flere.

Svaret på spørsmål en. Vi vet ikke selv om de vanskeligste beregninger klarer å utforme et sannsynlig svar. Her vil nødvendigvis fysikken til syvende og sist bli filosofi og svaret blir en tro. Det hjelper lite hvor mye vi vet om millisekundene etter singularitetens eksplosjon, spørsmålet om hvordan singulariteten oppstod vil forbli ubesvart. Vi kan bare håpe at vi som mennesker vil søke og forske videre på dette, og jeg er sikker på at teorier vil oppstå, men ikke sikker vi finner svaret.

Om vi ser til problemet med den evige ekspansjon, vårt kjente univers vokser, så skaper dette store problemer for mange fysikere. Fysikken regner med fire elementer grunnkrefter, som alle skulle være like sterke. De fire er: atomer, elektromagnetisme, vekselvirkning (svak – sterk, kraft – motkraft) og gravitasjon. Disse fire burde ettersom de har samme opphav være like sterke, men gravitasjonskraften er egentlig ufattelig svak. Den passer ikke inn i de vanlige fysiske modeller, og det lages dermed modeller for forskjellige løsninger. Noen kaller disse modellene for strengteorier. Hva alt dette går ut på bør andre kunne forklare, men det interessante synes jeg er at man da fjerner seg fra det kjente univers bestående av tre dimensjoner gjennom tiden og inn i et elleve dimensjoners teoretisk system.

Konsekvensen av 11 dimensjoner.

Denne vinkling skaper høyst interessante, men også uante problemer og muligheter. Jeg vil ikke her komme inn på en beskrivelse av hva det er for noe, det kan andre forklare så uendelig mye bedre. Filosofisk sett skaper dette likevel en åpning for og forståelse av Guds uutgrunnelige vesen, og det er dette som opptar meg ved den moderne fysikk og de filosofiske utfordringer denne setter oss på. Fysikken, med mange nyoppdagelser og mulige teorier, setter vår forståelse av universet og uendelighet på prøve, for alt vi egentlig makter å forstå er opp til tre dimensjoner.

Elleve dimensjoner vil derimot bryte ned vår forståelse av den verden vi lever som det eneste gyldige, men åpner opp for en langt mer kompleks og utfordrende forståelse av "selve altet og livet". Og leser vi med grunnlag i vår nye viten om 10 eller sannsynligvis 11 dimensjoner settes også St. Paulus ord i sitt andre brev til Korint i ett nytt lys. I kapittel 12, 1-4 leser vi:

«Jeg må altså skryte av meg selv, enda det ikke tjener til noe. Jeg kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.»

Denne opplevelse vil lett kunne avskrives som et eventyr, om det ikke hadde vært nettopp for det faktum at fysikken nå har forlatt den tredimensjonale verdensforståelse vi kan erfare. De 11 dimensjoner påvirker oss og styrer langt på vei alt vi ser og er, men vi ser dem ikke, vi erfarer dem ikke direkte. En konsekvens av den rådende tenkning og forskning innen fysikken er i så måte sammenfallende med den forståelsen vi, ut i fra det vi leser av St. Paulus over, har av Gud. Dimensjonene er på utsiden av vår forståelige verden, på utsiden av "alt vi kan erfare".

Nå vil et slikt gudsbilde unektelig utfordre mange, men om vi ser til det St. Peter skriver om Guds oppfatning av tid og rom, vi leser i St. Peters andre brev 3,8: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.» ser det også ut til at Gud ikke er bundet av de tre dimensjoner vi selv er bundet til å eksistere i. Gud befinner seg på utsiden av vår forståelse og de rammer vi er bundet av. Vår verden ser ut til, også innen fysikkens lover, å være bundet til noe større utenom vår observasjonsevne som holder verden og hele universet, slik vi kjenner det, oppe.

Bevise eller motbevise Skaperen?

Moderne fysikk underbygger og åpner opp for mysteriet.

Mange vil sikkert reagere på at en nonne eller en munk, som søster Katarina Pajchel, vil kunne drive f. eks. med partikkelfysikk. [ Vi møter søster Katarina i bokprogrammet om vitenskap og religion på NRK1, sendt den 8. februar. (Følg denne linken) ] Etter min mening er ikke dette et problem, men min forståelse av mysteriets uendelighet og Guds plass blir større. Fysikken og forskerne søker ikke å bevise Gud, det er ikke deres oppgave, og likevel så understreker den samme vitenskap gjennom sine teorier og oppdagelser og beregninger en eksistens av noe som ikke er av verden, men i verden.

Å putte Gud i sin egen lomme.

Vi gjør Gud liten, på samme måte som vi har sett på universet og «omgivelsene» for små og forståelige.

Troen på Gud er et mysterium, som mange kristne gjennom tid har formet i sin egen lomme og gjort liten. Dessverre er det mange her som bryter med kirkefedrenes ufattelige forståelse av det hele og ikke minst helheten. Skal vi kunne forstå litt mer av deres forståelse bør vi først og fremst gå til den felleskirkelige bekjennelse som ble utformet. Nicæno – Constaninopolitanum (Nikena) og den første del av denne.

«Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.»

Kirken har alltid vært klar over og de troende har alltid vært klar over at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det som møter øyet. Det finnes en virkelighet som ligger på utsiden av den virkelighet vi oppfatter, dette er Kirkens lære like fra Kirkens fødsel av. Normalt er det Kirken som har snakket om det vi ikke kan se og erfare her på jord. Nå har fysikken kommet etter, fysikken har laget seg et univers som stemmer overens med hva Kirken til enhver tid har lært. Det finnes dimensjoner og systemer utfor vår oppfattelsesevne.

Når fysikken nå nærmer seg det stadium at den får en delvis sammenfallende forståelse av tilblivelsen som beskrevet i skapelsesberetning i Genesis, skapelse ut av en singularitet, et ingenting, skulle man tro de verste angrep på de som forsker burde gi seg, men den gang ei. Det finnes grupperinger innen kristendommen som leser skapelsesberetningen i første mosebok 1 som reell og nøyaktig. De har til og med stadfestet datoen for når skapelsen fant sted. De gjør Gud liten. Gud har aldri sagt oss hvordan han skapte, men at han skapte.

På samme måte kan i en vitenskapsmann som forsker på tilblivelsen av alt hevde gjennom den forskningen som er gjort fram til i dag, i alle tilfelle, vi kan motbevise Gud. Jeg tror heller ikke at de noen gang vil klare det. De har ingen problemer med å fortelle og faktisk bevise at universet er enormt gammelt og jorda langt eldre enn hva de som leser skapelsesberetningen bokstavelig. Men å dermed hevde som enkelte "ateister" hevder at vitenskapen motbeviser Gud er å gjøre Gud like liten og plassere Gud i sin egen bukselomme. Vitenskapen har verken bevist eller motbevist skapelsen, den forteller oss de fysiske lovene som må gjelde ut i fra teoriene som i dag regnes som gjeldende.

Som kristen og som tror og erkjenner følger av bekjennelsen er de nye dimensjoner som det snakkes om ikke annet enn fysikkens bekreftelse på trosbekjennelsens første artikkel: Skaper av alt synlig og usynlig.

Teorien om alt, kunnskapen om Gud.

Stephen Hawking har stått i spissen for utviklingen og sammen med har de formet en teori om alt.

De to programmene som NRK sendte den 8. og 15. februar var meget interessante, men for meg ble deres oppdagelser og teorier en reise inn Mysteriet. Deres forsøk på å forklare tilværelsen uten å benytte begrepet Skaper, ble heller en spore til økt innsikt I Guds Visdom og uendelighet. Gud kunne ikke i sin visdom forklare oss mennesker hvordan verden ble til, men Gud kunne fortelle og har fortalt oss at «Jeg Er» er Skaperen.

Samtidig har jeg, om mulig, fått en ennå større respekt for Kirkefedrenes visdom og kunnskap. Ikke at jeg tror de hadde den samme kunnskap om universets uendelighet og enorme dimensjoner. Ikke tror jeg de kunne Albert Einsteins relativitetsteorier eller Max Plancks kvantefysikkteorier, men de hadde desto større kunnskap og visdom om Gud og Guds uendelighet. Moderne deskriptiv fysikk beveger seg i grenselandet mellom fysikk og filosofi, ikke minst siden den beveger seg på utsiden av de dimensjoner vi kan oppfatte.

Alt ut av ingenting.

Teorien om alt, hva fysikerne håper å oppnå, er en formel og forklaring på hvordan alt oppstod etter Big Bang. Vi må da huske at Big Bang kommer av en singularitet, et ingenting. Det Bibelen forteller er at Gud skapte alt ut av ingenting. Men jeg blir da sittende med et spørsmål til meg selv: sier ikke moderne fysikk omtrent det samme som Det Gamle Testamentet?

Selvsagt, men i motsetning til noen av fysikkens mestere som hevder oppstod ut av ingen ting sier troen oss at Gud skapte ut av ingen ting. Ser vi bort fra denne vesensforskjellen, trosforskjellen, er det intet i den moderne fysikk, verken i partikkelfysikk eller forskning som tilsier at ikke Gud eksisterer. Vi må likevel som kristne heller ikke se bort fra det faktum at fysikken ikke kan bevise Guds eksistens.

Erfaringer og tro.

Jeg er overhode ikke i tvil om Guds eksistens og Herren Jesu Kristi virke på jord.

Ut i fra de to programmene som ble vist med en ukes mellomrom er det lett for meg å trekke konklusjonen: Gud er Skaperen. Den Hellige Treenige Gud er Skaperen. Uten Ham er intet blitt til av alt som er til.

Når jeg ser programmer som de oven nevnte er jeg imponert av og undres jeg over alt mennesker har tenkt ut, men når alt kommer til alt så ender det opp med om vi vil ta imot troen og stole på millioner av mennesker erfaringer. Likevel er det moro å se hvor likt fysikken beskriver helheten sammenliknet med den virkelighet vi finner i Skriften om vi bare våger å gjøre Gud stor nok.

søndag 13. februar 2011

Vinterlandskapets hemmelighet

Her i huset, midt i vintereventyrlandet, er skiene i sentrum. Ungene trener seks sju dager uka og ofte to eller tre ganger pr. dag. Alle disse timene i bakkene, langs løypene setter tankene i sving, de blir til en meditasjon over hva som langt på vei skurrer i samfunnet. Vinterlandskapet skjuler og bærer på en stor hemmelighet.

Snødekket skjuler så mye…

Det er kaldt om dagen, det er vinter og snøen ligger tykk over åker og eng. I blant hører man klukkingen fra bekkens dans under isen og snøen der man farer gjennom skogen og over heien. Vakkert og forlokkende ligger den hvite kappen der, mens kulda river i kinnene. Lite, om noe er så vakker som vinterlandskapet i all sin pryd.

Så undres jeg på om vi tenker på at vi under vår ferd gjennom landskapet ferdes vi ikke i landskapet, men over det? Under skiene der en alpinist farer ned fjellsiden ligger det bekker, elver, små vann, store steiner, kanskje en trestokk og mye mer. Stor er overraskelsen når det viser seg at under snøen ligger store bunnløse myrer, ujevnheter i form av permafrost "tuer" og hull hvor man lett skader seg på en vanlig fottur i skog og mark. Det gjelder å ha øynene med seg der vi beveger forsiktig framover i lende. Men dette hører sommer og varme dager til, nå er det kulda som råder og over landskapet ligger et tykt lag snø. Alt ser så innbydende, flatt og flott ut.

Snødekket er virkelig, men samtidigs skjuler det «virkeligheten». Når snøen ligger tykk blir alt så flatt, så vakkert så enkelt og liketil. Hva som er under og skjult vet vi ikke og bryr oss ikke om. Vinterlandskapet skjuler en hemmelighet, den ta faste sannhet som forblir. Den verden vi skuer er virkelig og uvirkelig på en og samme gang, verden er ikke det vi ser den er mye mer.

Samfunnets hvite dekke.

Når man ser ut over snøen aner man lite om det som er under, det samme kan sies om samfunnet. Vi kan ikke se de mange som sliter i hverdagen, vi ser den blankpolerte fasaden. Alt ser så flott ut, mens sannheten ofte er helt annerledes enn det vi ser og tror.

Det er ikke så sjelden det tas liv i Norge, men de vi hører ikke om dem. Men folkehelseinstituttet skriver på sine hjemmesider at omtrent 500 til 550 selvdrap i Norge pr. år. Over et drap pr dag, neste to uten at vi hører dem. Jeg kjente noen som har begått selvdrap, og hver eneste gang blir jeg like overrasket. Denne sannheten er til vanlig skjult for oss, for det er en del av samfunnets skyggesider. Er alle disse forferdelige skjebner som holdes skjult for oss? Neppe, det finnes mye som er skjult i samfunnet, overtramp mot enkeltmennesker, overtramp mot barn, skjules for oss. Vi ser bare toppen av isfjellet, og vi lever i et samfunn der vi tror virkelig alt er vel, men vi våger ikke gå i oss selv for å oppdage sannheten.

I vår tid, i vårt samfunn skal alt se blankpolert og elegant ut med en stat som skal ta seg av alt. Ser vi ut over det politiske landskapet så finnes millioner av flotte ord om at Norge er verdens beste land å bo i, skikkelig mye skryt og sikkert mye med rette. Men kom ikke å fortell meg at vi gjennom slikt tåkeprat og selvgodhet ender opp med flott hvitt dekke som skjuler utrolig mye menneskelig smerte og ensomhet. Aldri tror jeg så mange har følt seg mislykket som vi opplever i Norge i dag, ungdom som absolutt ikke strekker til, føler de. Kravene til utseende og hvordan man skal oppføre seg er hardere enn noen gang.

Noe av dette jaget etter at det bare er enerne som betyr noe gjenspeiles også i idretten som er blitt så ensporet og innrettet mot eliten at det ikke er rom for de som bare synes det er gøy. Skirenn er blitt prestisje, ikke moro. Vi har fått et samfunn som bare har plass til enerne og eliten. Ingen har tid til den enkelte vanlige mann og kvinne. Det er en skremmende utvikling i et samfunn som hele tiden krever mer og mer spesialisering, men avskriver de som får jobbene gjort.

Snøen i samfunnet er hvitkalking av graver.

Herrens ord om de hvitkalkede graver passer like inn i vår tid. Vi lager glatte fine overflater, men virkeligheten ligger skjult under den hvite fasaden. For under overflaten ligger alle likene gjemt, de mange som ikke passer inn. Alle vi som stenges ute av fellesskapet og gang på gang for beskjed om at vi ikke har noen verdi. Norge er i ferd med å bli et A4 formularsamfunn hvor alt skal noteres og journalføres like ned i minste detalj, egaliteten er blitt en tvangstrøye og et tungt åk å bære. Vi pålegges og pålegger mennesker en tung bør.

Undre den skinnende snødekte overflata, under glansbildet polerte overflate, om vi våger å grave ned i materien oppdager vi at det ikke ser så flott ut som vi tror. Opp gjennom snøen titter det ene skjæret etter det andre. Her finner vi de knuste sjeler, de ensomme hjerter og de mange som aldri har funnet sin plass i det skinnende velpolerte. Igjen har vi gjemt bort vår lille søster, vår lille bror som er litt annerledes enn andre barn på jord. Vi skammer oss ikke over at de blir borte for de er jo til en så stor belastning. Det vidunderlige i livet blir gjemt i en krok, i en forbrenningsovn.

Vinter i ørkenlandskapet, det er ingen oase lenger.

Snøen strekker seg over landskapet, det tørre landskapet hvor det faller like lite regn som i deler av den arabiske ørken, som i Sahara. I alle tilfelle i et normal år. Men det er grønt og frodig her, vi bor i en oase. En oase i verden.

Man kan saktens undre seg over hvorfor samfunnet og vi med det har tatt en slik utvikling hvor mange føler seg stengt ute fra det gode samfunn? Jeg tror et viktig ansvar hviler på oss som bærer Sannhetens tro i en verden som søker det som klør i øret. Vi kan ikke skyve skylden over på andre, for vi er minst like skyldige som andre. De kristne samfunn, slik som land i vesten, har for lengst forlatt kirkens og troens verdier, og tatt seg avguder i mengder. Slikt smerter å se. Snøen har lagt seg over ørkenlandskapet, oasene er borte og kirkefedrenes lære har gått i glemmeboken. Vi burde lært så mye, men former heller alt nytt så troen skal passe oss og vår hverdag.

Når vi ser utover så ser vi et tykt hvitt teppe som skjuler sannheten og de oasene som var så nødvendig for liv er skjult og borte. De tålte ikke kulda som ble presset på dem, de ble ikke lenger tolerert for læren klør ikke i øret, den retter søkelyset mot meg, mot oss, vårt levesett. Hvor skal vi nå finne det levende vann? Vi tørker ut i all vår overflod, troen tørker ut bak blankpolerte fasader og store festtaler. Hvor lenge skal det være slik, hvor lenge skal den sanne bønn, tilbedelse og tro lide? Det finnes i dag enkelte strå, enkelte små halmstrå plantet hvor troen har god grobunn, men ser man ut over landskapet er alt dekket av snø.

Oasene er forbudt, ørkenen får lov å bre seg.

Nåden er fortsatt den samme, Herren kaller, men vi som troens mennesker ser ikke ut til å bry oss for vi tar ikke kallet alvorlig. Det er så mye annet som er så mye viktigere, på alle måter viktigere. Vi vil ikke ta et oppgjør med oss selv, for vi nyter så godt vår rikdom og velstand. Derfor sier vi, Gud har velsignet oss med alle disse godene og ser ikke at vi har stjålet dem fra vår nest når vi plyndret rikene deres. Hver eneste dag plyndrer vi de fattige, stjeler fra de ufødte og bryr oss ikke om andres nød. Vi sier sågar det er deres egen skyld, selv om vi vet det er feil. Vår velstand bygger på undertrykkelse av andre, forbruk av ikke fornybare ressurser og ikke minst et ekstremt energiforbruk.

Så lenge oasene ikke får vokse og vi stenger kallet ute graver vi vår egen hvitkalkede grav. Det er ikke vekkelse vi trenger, men omvendelse. Vi som sier vi tror på Herren må omvende oss, vende oss i langt større grad bort fra denne verdens lokkende "gleder". Vi må ned på kne, vi må inn i vårt lønnkammer og be, men det er ikke nok. Vi må gjøre bot, leve i bot og omvendelse, bønn og kjærlighet. Kristne burde være de første i rekken når det er snakk om en ny økonomisk verdensorden, for kristendommen og Herren Jesu Kristi lære er radikal og revolusjonerende. Men oasene mangler, troens oaser er borte i vår vestlige kultur.

Tidebønner og kontemplasjon.

Utfordringen ligger i igjen å starte oasene i vår kultur, klosterbevegelsen og den dedikerte bønn. Det er for få som er villige til å ta Herrens kall på alvor og se bønnen som arbeid, et viktig arbeid i Guds rike. Omvendelsen er ikke vekkelsen, omvendelsen er det daglige arbeidet i stillhet og ro. Omvendelsen er å vende seg mot Gud hver eneste dag i en evig tilbedelse, vende "verden" ryggen hver dag for å si det slik. Omvendelse er ikke å vende menneskene ryggen, men nettopp se våre medmennesker som de er, fantastiske i Guds øyne…

Alle er fantastiske i Guds øyne, uansett. Langt fra alle gjør etter Guds ønske, alle synder vi. Men nettopp derfor er vi også alle like innfor Guds åsyn, vi er syndere. Likevel er vi dyrebare og vi har fått et kall. Et av kjennetegnene ved kallet er bønnen og kontemplasjonen, bønnen etter Guds hjerte. Disse bønner er både personlige og felles.

Ikke alle skal eller kan vie sitt liv til bønn, men bønnen er kjernen i det kristne fellesskap. Skal vi overleve må vi leve bønnen, leve i bønnen og la bønnen leve i oss. I bønnen, ved Den Hellige Ånd, puster vi inn Gud og ut vår egen urenhet. Her ligger en stor hemmelighet bevart, nærkontakten i evigheten med det uendelige og ufattelige.

Bønnen forandrer oss.

Ser vi ut over oss, ut på det vi kan kalle kirkelandskapet, hvor vi finner et virvar av menigheter og kirkesamfunn som er mer eller mindre løsrevet fra Kirkens Hellige Tradisjon ser vi et stort lappeteppe. Det meste ser likt ut og er det. Mange flotte mennesker som tror og bekjenner, men spørsmålet blir som alltid: Hva med fruktene?

Her er jeg redd alt for mange av oss kommer så altfor til kort. Vi bærer ikke frukter som er omvendelsen og troen "verdig" da vi ikke tar konsekvensen av vår tro. Sagt på en annen måte vi vil ikke ta konsekvensen av vår Herre og Mesters lære, da denne lære er utfordrende for oss. Jeg vet, for jeg finner det vanskelig selv og jeg finner ikke veien frem jeg heller. Men i bønn og kontemplasjon, i stillheten finner jeg freden og den ro som er nødvendig for at Gud skal kunne forandre oss. Jeg kan ikke i meg selv, men Gud ved Den Hellige Ånd kan.

For bønn kan forandre, ikke bare drukkenbolter og uteliggere, narkomane og det vi kaller de som kommer fra livets skyggeside, men deg og meg, meg og deg. Bønn kan ikke bare forandre oss, men den forandrer oss om vi virkelig våger å be, komme inn for Guds trone og be. Og vi må aldri glemme bønnen er arbeid, for der det bes er det en oase. En oase hvor Gud får lov til å gro i et ørkenlandskap i vinterlandet.

Klosteret som transformator, en kraftkilde til forandring.

Gud er Kraftens opphav, men Gud har gjort seg avhengig av mennesker, noe som understrekes gjennom at Gud selv ble menneske. I Herren Jesus Kristus ble Gud, ved Sønnen, både Gud og menneske, Gud kom sin skapning, menneskene, i møte. Klosteret med sin fordypning i bønnens mysterier, bønnens vesen, blir i vår verden en kraftkilde hvor Ordet kommer nær, men det er så mye mer.

I klosteret blir bønnen med alle sine faste former levende, bønnen blir pusten i livet og opphavet til den store glede og kjærlighet. Klosteret er en oase i et iskaldt ørkenlandskap av betong og sekulær materialisme, hvor Kjærligheten får leve. Klostrene er transformatoren som kanaliserer bønnen ut i omgivelsene, inn i Kirken, inn i menighetene. Klosterlivet og eremitt livet er et kall, et kall til viktig tjeneste for alle kristne, alla som tror at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod.

Man kan godt kalle klostrene hjertet i en levende organisme, Kirken, som gjennom sitt virke, som Kirkens og alle mennesker forbedere, gir liv til alle oss som ikke har tid til å leve i bønn og kontemplasjon. Dermed blir klostrene små oaser av "åndelig liv" i verden hvor "åndelig pluralisme og kulde" råder.

Klosterlivets, eremittens og sølibatets kall.

Jeg vet ikke noe om den enkeltes kall, hva som fører til valg av kristen konfesjon. Mange sier de og hevder de søker den eldste kirke, men fornekter tradisjonen de står i. En fornektelse av tradisjonen og det faktum at de fleste av kirkefedrene og de første kristne faktisk søkte ut i ødemarken for å søke Gud og lytte til deres spesifikke kall. Ikke alle har dette kall, men jeg tror vi skal være klar over at Gud fortsatt kaller mennesker til bønnens og kontemplasjonens tjeneste.

Vi vet derimot at alle mennesker kalt til tjeneste. Og i den tjeneste og jobb man har er man satt til å vitne og tjene. De færreste har kall til særskilt tjeneste, men vi er noen som er kallet til særskilt tjeneste. Klosterlivet er et særskilt kall for de få, et liv adskilt fra verden i bønn for verden. Eremittens kall er i enda større grad forbønnens tjeneste, en tjeneste som ikke har rom i det såkalte evangelikale konfesjoner. Noe jeg finner merkelig, da dette var et av kjennetegnene ved de tidlige menigheter, den første tiden i Kirken.

En av forskjellene mellom ortodoks og østlig katolisisme og vestlig – latinsk katolisisme, er sølibatet. Når overgrepssakene i den katolske kirken i Norge ble kjent, var det mange som hevdet at dette skyltes sølibatet. Dette er vel sannsynliggjort over enhver tvil, positivt feil. Disse grusomme handlinger følger av at vi er mennesker, er en forferdelig menneskelig last og har intet med sølibatet å gjøre. Her i området er det nå mye snakk om overgrepssaken fra Alvdal, og det viser seg vel også i det sørgelige faktum: slike overgrep finnes over alt. Samtidig må ikke alvorligheten i slike forferdelig overgrep bagatelliseres eller på noen måte forsvares. Likevel, det har ingen ting med selve sølibatet å gjøre. For Herren Jesus sier selv i Evangeliet etter St. Matteus 19: «10 Disiplene sa da til ham: «Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg.» 11 Men han svarte: «Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. 12 For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg.»»

Så skal ikke vi si hvor forferdelig kallet til sølibatet er, for vi kjenner ikke hvilket kall Gud gir. Og så skal vi vel si, understreke, sølibatet har sine gode sider da man fullt og helt kan konsentrere oss om bønnen og livet for Gud. Bli en oase i verden, en oase for vekst.

Vinter til vår

Vi har forskjellig kall, kall i en ørken hvor lite gror for det finnes så alt for mye. Det viktigste er skjult under meter med hard kald snø. Landskapet er øde og kaldt, lite eller intet gror så lenge kulda får råde. Jeg ser ut over det snødekte landskapet og undres over hvordan vil våren komme, i år, til neste år. Når vil våren komme til våre ofte så kalde hjerter, de hjertene som så ofte fryser i ensomhet og stenger andre ute. Jeg undrer meg på hva som skal til for at vinterens kulde i hjertene skal brytes.

Vi trenger oasene, vi trenger steder hvor bønn får stå i sentrum, hvor det tykke snølaget først brytes og våren får slå rot. Jeg gleder meg til den dagen, må den komme snart, dagen da vi vender om til Ham som åpnet veien og kan gjøre vår menneskevinter til en blomstrende vår.

onsdag 5. januar 2011

Enhver tro krever offer.

Guds eget offer, vår forsoning.

Vi leser i St. Paulus andre brev til menigheten i Korint, 5, 11-21. "Fordi vi kjenner frykten for Herren, prøver vi å overbevise mennesker, mens vårt liv ligger åpent for Gud. Jeg håper at det også ligger åpent for deres samvittighet. Vi vil ikke igjen anbefale oss selv for dere, men vi vil gi dere anledning til å være stolte av oss, så dere kan ha noe å si til dem som skryter av det de er i det ytre og ikke i hjertet. Har vi vært fra forstanden, så var det overfor Gud. Er vi ved sans og samling, er det for dere. For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem. 16 Så kjenner vi ikke lenger noen bare slik mennesker gjør. Og har vi kjent Kristus slik, gjør vi det ikke lenger. Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til. Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

Alle kjenner til det kristne sonoffer, Herren Jesu Kristi seierrike korsfestelse og oppstandelse. Vi vet at vi gjennom dette offer fikk en åpen vei gjennom dødsriket og like til saligheten foran Guds Trone. En Guds nådig handling for at vi igjen skulle ha barnekår hos Faderen sammen Kristus vår broder og i Åndens enhet. Vårt offer er gjort en gang i tiden, gjennom tiden, en gang for alle. Vi tar alle del i dette offer gjennom deltakelsen i Det Hellige Troens Mysterium, Eukaristien. (Ortodoks og katolsk forståelse hvor Herrens Legeme og Blod fysisk er til stede gjennom transsubstansiasjonen)

Men spørsmålet er om det kun er den kristne tro som krever offer? Jeg mener bestemt nei, og mener all tro, all religion krever offer. Dessverre tror jeg dessverre også at det aldri har vært så mange offer som i vår tid. Jeg håper min tanker kan vekke noen reaksjoner og refleksjoner. For meg er det ingen tvil, vår velstand bygger på blodige offer. Jeg vil under belyse litt om hvorfor.

Hvert år ofres millioner av mennesker på avgudenes alter.

Det ultimate offer er livet, og hvert år må millioner bøte med livet for en eller annen avgud som ser så forlokkende ut. Avgudene krever offer, våre avguder krever offer og vi lar dem få våre offer uten å blunke. Vi tenker ikke over konsekvensene av vår handlinger, ser hvordan avgudene lokker oss med vårt eget begjær, og de krever blod! Alltid blod. Vi ser det ikke, men det er slik, vårt levesett, samfunnets verdier krever blod. Og det verste er hvor gladelig samfunnet ofrer blod på avgudenes alter.

Vi glemmer så lett hvilken kamp det er vi kjemper, vi glemmer så lett vi kristne at vi er i kamp. Og vår kamp er en kamp helt ulik den vi ser rundt oss til daglig selv om resultatet er det samme. For den kampen vi så lett glemmer, vi ikke kjemper krever et offer. St. Paulus skriver til menigheten i Efesos 6, 10 - 20:

"Guds fulle rustning

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ord må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan forkynne evangeliets hemmelighet, som jeg er sendebud for også her i fengslet. Be om at jeg ved evangeliet må få frimodighet til å tale slik jeg skal."

Ofte gjemmer vi oss ba steiner, gjemmer oss så vi ikke ser sannheten. Den

Den åndelige kamp.

Vi glemmer så lett denne vår kamp da vi selv nyter så godt av den. Kan vi sitte stille å se våre medmennesker lider for vår overflod?

Djevelens lumske angrep, sier St. Paulus, og det med rette. For vi ser dem ikke, vi merker dem ikke, men de er der hele tiden. Hver eneste dag forføres vi alle av disse innsmigrende angrep, vi makter ikke motstå fristelsene. Og dessverre tror jeg at alt for mange av oss er blinde, blinde for at det vi selv tar del i og nyter godt av, de mange offer i form av tapte liv og ødelagt livskvalitet, ligger igjen i samfunnets utslagsvann.

I alt for stor grad fornekter vi kristne her i vest at det virkelig er en åndskamp vi står i, vi glemmer så lett fordi vi nyter så godt av fruktene av et forbrukersamfunn. Vi vil ikke se og snur hodet den andre veien. Men for å forklare hva jeg mener vil jeg ta utgangspunkt i den mest åpenbare ofringen vi ser i verden i dag:

40 000 000 fosterdrap hvert eneste år.

7 til 8 barn rives vekk fra sin trygge fan og går døden i møte i mors mage. En norsk skoleklasse hvert 3, sekund. Aldri tidligere i historien har så det blitt ofret så mye menneskeblod på nytelsens alter som nå.

Jeg kjenner ingen kristne som ikke reagerer på den abortpraksis som finner sted i verden i dag. Omtrentlig 15 000 aborter finner sted i Norge pr. år, og på verdensbasis altså 40 millioner. Det er et enormt antall mennesker som ofres, 6 holocaust? Og det på et år. Fortsetter trenden så tar vi altså livet av 4 milliarder uskyldige barn i løpet av de neste 100 årene. Ufattelig. Eller femti ganger så mange som døde under annen verdenskrig. Abort - fosterdrap er blodig og dødsens alvor, og vi reagerer med avsky vi som er kristne og vi fordømmer så lett de som tar abort.

Jeg kan ikke det, for jeg tror ikke abort for noen er en enkel avgjørelse. Problemet ligger i verdigrunnlaget for vår nytelses og økonomiske kultur, en kultur som fjerner menneskets uendelige verdi og setter nytelse og økonomisk vekst foran alt. Resultatet er at alt for mange presses til å ta umulige avgjørelser, og i en vanskelig situasjon blir valget tatt eller påtvunget kvinner. Jeg klandrer ikke kvinnene, de står i en vanskelig situasjon. De valgene som tas, tas i en kultur hvor verdien av et liv blir mindre og de valg som ser så enkle ut blir tatt. Kanskje er de ikke så enkle like vel, mange som har tatt abort sliter og dette medfører en ekstra belastning på kvinnene.

Vi tror verden ikke har plass til dem, vi vil ikke at verden skal ha plass til dem, for da går det ut over min egen levestandard. Men kanskje er det motsatt? Kan hende så vil vi om noen tiår har for få i arbeid til et verdig liv for de eldre. En slik skremmende utvikling ser vi tydelig i Kina hvor hver arbeider må brødfø seks eldre om noen år, men utviklingen går den samme veien i mange europeiske land, slik som Italia og Ukraina som har en alt for lav fødselsrate pr. i dag.

Så angår hver eneste abort også meg, ikke i form av et direkte ansvar, men like fullt, det angår meg i høyeste grad.

Hvordan verden ser ut er avhengig av hvordan vi ser på verden og hvor vi ser i fra, kan hende så er ikke verden slik vi tror. Blant annet er lyset viktig for hvordan alt ser ut. Vender vi oss bort fra lyset eller ser vi mot lyset.

Hvorfor angår abort meg?

Jeg er ikke direkte ansvarlig for abortinngrepene, langt derifra, men likefult er de også mitt ansvar. For abort er et ultimat overgrep mot uskyldige, mot kvinner, mot barn og "mor Gud". Med vilje har jeg skrevet mor Gud, selv om jeg vet Gud er Fader. For Gud glemmer ikke et barn, Han har født oss, skapt oss fra morslivet av. Gud bærer oss i sitt hjerte, absolutt alle i sitt hjerte. Overgrepene, fosterdrapene, abortene angår meg fordi de er et angrep på livet, et angrep på menneskeverdet, på Guds uendelig kjærlighet og Guds verdi. For Gud er Lys og Liv, i Herren Jesus er Livet og Lyset.

Jeg kan ikke stille meg likegyldig til de mange og forferdelige overgrep som rammer de svakeste og mest uskyldige av alle. Sier jeg de ikke angår meg så er jeg ikke lenger vår Herres følgesvenn. De mange brutale mord, barnedrap er ofre for avgudsdyrkelsen som preger samfunnet. Abortpraksisen er et resultat av hvilke verdier verdenssamfunnet og dermed også det norske samfunn bygger på, hvilen avgud som styrer vår hverdag.

Åndskampen

Jeg tror alle er enige i, når vi ser det fra et kristent ståsted, det dreier seg om en åndskamp. En kamp mellom ånden som vil liv og den som ønsker død. I abortkampen er dette skillet tydelig. Og vi vet at Gud er liv. Når det foretas et abortinngrep så er det også et angrep på Livet og Livets Giver, og det beste motangrep vi har i denne verden er bønn. Det er i bønn vi kan gå til angrep på og beseire motstanderens giftige piler.

Men vi ber jo, hvorfor fortsetter da denne forferdelige praksis? Kanskje på grunn av at våre bønner ikke er som de burde være? Jeg mener det, for abortmotstand er i seg selv en god sak og som vi skal være motstandere av, men andre sider av åndskampen er vi overhode ikke interessert i å gjøre noe med. Våre bønner mister sin kraft når vi ikke vil begynne med oss selv og våre egne liv. Jeg er intet unntak i så måte, men gjennom meditasjon og bønn har jeg sett og oppdaget: Jeg må starte med meg selv og mitt eget liv.

Jeg tror vi alle må det, skal vår bønner nå fram er det i min daglige bot og omvendelse, hvor troen, boten og omvendelsen får betydning for mitt dagligliv, som er viktig. Jeg må bære omkostningene av og være villig til å ta konsekvensene av min tro og ikke søke denne verden. Det er et lite offer, et lett offer å bære, men vanskelig å gjennomføre i en verden som hele tiden vender seg bort fra Gud og søker avgudenes matte glans.

Den virkelige kamps grunn.

Om vi aksepterer at synet på og gjennomføringen av provoserte abortinngrep er åndskamp, må vi ikke da også gå i oss selv og se at våre liv i luksus også er en del av den samme åndskamp? Bør ikke en erkjennelse av åndskampen som foregår gå betydning for mitt daglige liv og virke? Jeg mener bestemt dette er tilfelle. Abortkampen er bare et aspekt ved den evige åndskamp som foregår i det usynlige skapte.

Skal vi seire og være med Seierherren må vi også våge å gå på Herren Jesu befaling. Vi leser i Evangeliet etter St. Matteus 20: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. 19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Vers 20a sier: "og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere." I denne setningen ligger en stor hemmelighet begravet.

Hvor annerledes blir ikke verden om vi ser den mot lyset, hvor meget mer fantastisk? Den eneste verdi vi har i dag er som arbeidsmaskiner og hvor mye penger vi kan "generere". Kampen er om mennesket ufattelige verdi, om liv eller død.

Herren gav et bud, men hvilke befalinger?

I Evangeliet etter St. Johannes sier Jesus til disiplene: "34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." Et eneste bud, men fulgte det ikke også med noen befalinger? Jo, det gjorde det, men vi har så lett for å glemme dem fordi rammer meg og deg.

Størstedelen av de offer vi finner i verden skyldes langt på vei det verdigrunnlag de forskjellige regimer og/eller systemer har. De fleste av oss reagerer med avsky på henrettelser i Iran, grusomheter i Nord – Korea og så videre, og vi ser dette bunner i verdigrunnlaget for det enkelte overgrep. Det er så lett å se kvisten i min broders øye, men ikke bjelken i mitt eget. Vi er som blinde om vi ikke ser de mange grusomheter og ofringer vi har i vårt eget samfunnssystem.

Så hvilke bjelker har vi i vårt samfunn som krever et offer? Og hvordan forholder disse seg til Herrens befalinger? Over har vi konstatert at offer skjer. Vi kan starte med å se på den høyst urettferdige verdenshandel som foregår, hvor mange som leverer råvarene og lager mye av våre forbruksgoder. De kan ikke leve av sin lønn, de kan ikke fø sinefamilier, hvert år dør millioner på grunn av våre goder. De er ofre på de frie markedskreftenes alter. Vårt umettelige energi behov, vårt umenneskelige jag etter ressurser har mange lik i lasten.

Det sies at det 33 kullgruvearbeidere hver eneste dag, som bare et lite eksempel. Hvor mange som lider og dør i kampen om ressursene i Afrika vet jeg ikke. Og hva med de mange i fabrikkene rundt i verden som aldri får skikkelig betalt. Jeg vet det finnes millioner som har en dollar om dagen, og selv i land som USA finnes millioner som ikke tar del i den velferd mange av oss andre tar for gitt. Det viser seg om vi går vårt økonomiske system så ligger det millioner av lik igjen i de frie markedskreftenes verdensvide handel. Troen på det frie marked krever offer, millioner av offer og vi bryr oss ikke.

Kan også abort sees som et offer for det økonomiske system verden drives etter?

En stor del av de millioner av liv som drepes i mors livmor drepes på grunn av kravet om økonomisk vekst, i profittens tjeneste. Hvor mye blod krever vår velstand?

Mens jeg sitter her og skriver dør noen for min velstands skyld. Jeg tror også den virkelige kampen foregår på denne arena, og vi tjener så gjerne både Gud og mammon. Vi tar ikke inn over oss at menneskene lider for vår skyld mange steder i verden allerede nå, og vil lide i fremtiden. Vi bryr oss ikke. Abort kan i stor grad sees som et resultat av det samme, vi ser det i Kinas ett barns politikk. En kortsiktig politikk som vil ramme verdens mest folkerike land, vi ser det i Ukraina og også her til lands. Det er den økonomiske utvikling, pengemakta som råder.

Hvor stor del av abortene i Norge som foregår fordi det ikke passer inn økonomisk å få barn, vet jeg ikke, men jeg vet de er mange. Dessverre er det også slik at aborter, seinaborter, gjennomføres fordi barna har feil kjønn, muligens har en "defekt" og vil ta for mye tid. Men det finnes ingen defekte barn, det finnes bare et defekt samfunn som ikke har plass til barna. Derfor angår abort i høyeste grad også meg, fordi jeg er en del av dette samfunnet.

Abort tallene, de 15000 i Norge og de 40000000 i verden er ofret, sikkert for mange grunner, men de er ofret.

Herrens befalinger, vårt kristne offer.

Den virkelige kampen om menneskene står i dag mellom vårt grenseløse forbruk og et liv i Herrens tjeneste og omsorg.

Søk først Guds rike og Guds rettferdighet.

En av Herrens befalinger til oss, vi skal først og fremst søke Gud. Men i Bergpreken finner vi mange befalinger og oppfordringer til oss som er Apostlenes etterfølgere her på Jord. Den vestlige kultur har fjernet seg fra mange de kristne dyder, og det rammer særlig oss kristne. Vi skiller oss ikke lenger ut i fra "verdens barn", vi tørster generelt sett heller etter å bli mest mulig lik dem.

Vi skal være verdens lys, vi kristne, men vi er det ikke. Vårt offer er ikke et blods offer, for det er gitt en gang for alle, men et offer i kjærlig hetens etterfølgelses offer. Vi skulle søke å bli Herren mer lik, ikke verden. Jesu befalinger er ikke tunge å bære, de er befriende. Jesu befalinger, vårt offer, gjør oss hele og tilgivende ovenfor vår neste. Vårt offer er enkelt og umulig på en og samme gang, for vi sonofferet er gitt, vi snakker om et kjærlighetsoffer av glede.

Det kristne offer handler om det å våge å gå på Herrens Ord, være en levende kvist på Herrens levende tre og leve i den frihet verden aldri vil forstål…

Med bilde av en engel is fra fantastiske dager på nyåret håper jeg og tror jeg vi alle skal tenke igjennom hvilke offer som gjøres for at vi i Norge skal ha det så godt og spørre om ønsker vi virkelig alle de blodige ofre?

Det kristne offer er kjærlighet i fryktsomhet.

Som mange sikkert, om noen leser da, forstår kan jeg skrive mye om dette, men må sette en grense. Jeg søker å vise at all tro krever offer, alle systemer enten vi liker det eller ikke. Det ofres millioner av liv på fornuftens og handelsmekanismenes alter, dette skal ikke være og er ikke den kristnes offer. Vårt offer er nestekjærlighet, nøysomhet (måtehold), omsorg (omtanke), fromhet, mot, rettferdighet og visdom. Alle disse dyder taler denne verden imot og i en verden som ikke verdsetter dem blir de et offer, en bør som er lett å bære og gir fred. Troen gir alle mennesker rett til et verdig liv, et liv i kjærlighet.

Det kristne offer er kjærlighet og St. Paulus forteller oss hva kjærligheten er (1. kor 13):

"4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. 5 Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. 7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten faller aldri bort… … 13 Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

La oss leve i og utøve den kristne kjærlighet i hverdagen også ovenfor alle vi møter på vei.

Enhver tro krever sitt offer