Det aller beste

Jeg vil aldri hindre mine barn i å komme til Jesus.

Dåpen er det store skillet mellom de «gamle kirkesamfunn» og mange nye. Opp gjennom de siste århundrer har debatten rast, om dåpen er si eller så, barnedåp eller voksendåp. Mange har blitt uvenner på grunn av uenighetene som er til stede. Finnes det et fasitsvar på hva som er rett eller galt? Jeg mener ja, barnedåp er det eneste rette om foreldrene tror på Herren Jesus Kristus som Herre og Frelser. Jeg må dele med mine barn det aller, aller beste.

Meditasjon over Evangeliet etter St. Markus 10, 13 – 16 og 14, 22 - 25

«Se, Gud er min Hjelper, det er Herren som holder meg oppe.» Salme 54, 6

I tillit til Deg, kommer jeg og søker ditt åsyn † foran alteret i stillheten.



I Faderens † og Sønnens † og Den Hellige Ånds † navn.



Dette hellige Evangelium finner vi hos St. Markus i det tiende kapittel.

Jesus og barna

«De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene ville vise dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.»

Slik lyder Det Hellige Evangelium.

Og i det fjortende kapittel leser vi:

Innstiftelsen av Det Hellige Mysterium, Nattverden

«Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: «Ta dette! Dette er mitt legeme.» Og han tok en kalk, takket, gav dem, og de drakk alle av den. Og han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike.»»

Dåpen og nattverden henger samen.

Evige Hellige Treenige og Trefoldige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, det er intet jeg frykter mer enn at jeg skal nekte de små barn å komme til Deg. Du, Herre Jesus, bare du kan ta barna på fanget og legge hendene på dem. Dine naglemerkede kjærlige hender som kan tørke bort hver tåre, de kjærlige hender som trøster og varmer legger Du på dem i dåpen. For vi bærer også våre barn fram til Deg, i dåpen, lar dem følge deg gjennom dødsriket til den nye livet så Du kan løfte dem på fanget og velsigne. La meg i min iver aldri stå i veien for barn eller voksne som søker Deg, så de aldri når frem til Deg!

Herre, Du ba de små barn komme til deg, Du sa oss at vi skulle ta imot Guds Rike som et lite barn, er det ikke nettopp det vi gjør når vi bærer barna til dåpen? Her kan jeg intet annet gjøre enn å legge barna i Dine hender, be om at Du legger hendene på dem, Herre, det er Du som handler. Barna er jo det kjæreste vi har- hvordan kan jeg nekte dem den beste gave av alle? Jeg kan ikke Herre, jeg må gi dem det beste. Og hva er vel bedre enn å gi dem nærhet til deg, medlemskap i Kirken og Guds Rike? Intet. For det er ikke mine hender som velsigner, det er Dine. Jeg vil Du skal velsigne Herre, ikke jeg i Jesu navn.

Det er Du, Herre Jesus, som skal legge hendene på barna, velsigne dem og ta med inn i Ditt Rike. Du vil også bevare dem om de ikke vender seg bort fra deg. Du kaller også barna til ditt bord, som du kaller oss alle som i oss selv er og føler oss uverdige. Dåpen er innlemmelsen, nøkkelen til å være med i Guds Riket, Nattverden, hvor Du er tilstede, er det evige brød som du gir oss. Nattverd og dåp er et, for det er Du som handler.

Nattverden og dåpen er ett, for begge er sakrament, nådemiddel gitt oss av Herren selv, begge steder er det Gud som handler. Dåpen åpner for nattverden, i begge kommer vi nær til og blir ett med Kristus Jesus. Det Hellige Mysterium, Nattverden, hvor Herren Jesus Kristus igjen med fysisk nærvær kommer oss i møte og gir seg selv for, i tiden, gjennom tiden. Nattverden er den samme, det offerlammets legeme og blod som på underfullt vis kommer til oss. Også her er det du som handler Herre, ikke vi, men du. Du kommer oss i møte, Du gir ditt legeme og blod for oss like fra innstiftelsen av det første Hellige Mysterium, Nattverden, gjennom tiden og like til i dag.

Det er Du, Herre, som gjør brødet og vinen til den nye pakts kjøtt og blod. Igjen er det Du, Du som bærer hele deg selv som sonoffer for våre synder, hele verdens synder. Det offer Du bærer frem, gjennom tiden, vil bli båret fram like til dommens dag, som vi vet vil komme. Kirken, som Du har gitt oss, bærer fram offeret, ikke en nytt offer, men det samme offer gitt oss av nåde.

Dette kan jeg aldri nekte mine barn, det å komme nær, bli ett med og ta del i. Hvorfor skal ikke barn få del i det viktigste i livet? Det å ekskludere barn fra Guds nådemidler er å nekte dem Kristus selv og den nære personlige kontakt med Ham innen Kirkens fellesskap.

Dåp og opplæring, familien sammen om troen.

Mange med det som kalles et baptistisk dåpssyn hevder barnedåp er feil, og at det ikke finnes bevis for at barn ble døpt i de første kristne menighetene. Nå nevnes heller ikke det motsatte. Den armenske kirken har barnedåp med en meget gammel liturgi, assyrerne har barnedåp og slik kan man fortsette. Alle de "gamle kirkesamfunn" har barnedåp av helt naturlige grunner. Kirken er grunnlagt på og i en mosaisk tradisjon hvor guttebarn ble innlemmet og tatt opp i menigheten åtte dager gamle. Dette var den beste gave man overhode kunne gi sitt barn.

Det ville derfor være unaturlig og inkonsekvent om ikke barna ble med i dåpen når hele familien ble døpt. Det ville stride mot alt hva en jøde står for. Etter omskjærelsen startet undervisningen, slik også med den kristne dåp av barn. Dåpen er det første skrittet sammen med foreldrene, det er foreldrenes og faddernes ansvar å be med barnet, lære barnet selv å be og ikke min oppdra barnet i troen på vår Herre Jesus Kristus som Gud, Frelser og Konge.

Jeg vil aldri nekte mine barn det beste og viktigste i livet og like fra den nye fødsel av i dåpen har de tatt del i det Hellige Mysterium, Nattverden. En sann glede som vi alle gjør med glede.

Kan vi bevise eller motbevise Gud?
Jeg faller så lett i tanker og tankene flyr i alle retninger. Det ene øyeblikket tenker jeg si, for i neste øyeblikk å tenke så. Dog finnes noen få unntak, og særlig skjerpes sansene når partikkelfilosofien i kvantefysikken nærmer seg og blandes med relativitetsteoriens filosofi. Det hele blir egentlig rent teoretisk, men avdekker samtidig en mengde merkelige spørsmål om både fysikk i forma av romtid, rom og tid, og utvikling. På NRK var det tirsdag den 8. februar 2011 et meget interessant program om fysikeren Stephen Hawking, om hva som skjer i et sort hull og mye mer.

Undre følger mine betraktninger etter å ha sett programmet, første del av to.

Fysikkens filosofi og filosofiens fysikk.

Sjelden går jeg eller faller jeg i staver, men det hender. Særlig skjer dette i møtet mellom universets uendelighet og kvantefysikkens ufattelige ingenting. Den berømte fysikker Stephen Hawking, også kjent for å være rammet av ALS, søker nettopp å forklare altet ved nettopp å la disse to tilsynelatende motsetninger møte hverandre. Det ultimate møte mellom kaos og kosmos, mellom orden og uorden.

Fysikkens lover ser i enkelte tilfelle, viktige perioder, ut til å motsi hverandre, men spørsmålet er om de ikke eksisterer i forskjellige dimensjoner. Som menneske er vi oppdratt til og ut i fra egen erfaring til å tenke tredimensjonalt i tiden, hvor tiden er en lineær fjerde dimensjon som omfatter og frakter de tre dimensjoner gjennom tiden. Når vi betrakter verden på denne måten skapes et forståelig og fantastisk kosmos, om enn det kan være aldri så brutalt. For oss som deltar virker det som om systemet er i balanse og orden hersker. Et system og en verden som vi relativ enkelt kan forholde oss til.

Hva så om og når dette kosmos, denne orden går mot sitt endelikt og det hele trekkes sammen inn i og til de tetteste og massive element i universet, et altoppslukende sort hull? Vi kaller dem sorte hull fordi tettheten er så stor at ikke engang lyset slipper fri fra de enorme gravitasjonskreftene. Det er faktisk mangelen på lys som gjør dem detekter bare, at vi kan oppdage dem. Nå hevder de vanlige og nesten forståelige fysiske lover at dette er tilfelle. Men er det sikker at man i en slik ekstrem masse kan forholde seg til de vanlige og for oss forståelige fysiske lover som gjelder for de fire dimensjonene? Etter all sannsynlighet ikke, for i og med den ekstreme kompresjon, sammentrekning vil kvantefysikkens lover gjelde. (Noe det for øvrig ser ut til gjelder også for superbølger her på jorden.)

Sagt på en annen måte, i et sort hull vil kaos og kosmos møtes og ristes sammen i en masse, en singularitet hvor lovene som ser ut til å motarbeide hverandre til noe som virker som et felles beste. (En singularitet betyr egentlig et punkt eller særegent punkt.) Det sorte hull blir dermed et arnested hvor slutten og begynnelsen møtes. Også her blir død til liv. Hva vi kaller sorte hull blir det kjentes død, og det nyes fødested. Singulariteten som i møtet mellom mikro og makro kosmos, blir dermed fødestedet for nye galakser og univers.

Denne gjenfødelse er dermed et spennende element ut i fra et punkt hvor alle vanlige rom og tids begreper har å eksistere. Egentlig hersker det komplette kaos i singulariteten fordi to forskjellige fysiske verdener møtes i et minimalt rom.

En slik singularitet vil til slutt, ut i fra det vi i dag mener å forstå, ikke forsvinne men eksplodere i et gigantisk lysglimt, smell. Til daglig blir slike smell kalt Big Bang. Denne forståelsen av tilblivelsen av universet gjennom forståelsen av den første singularitet er minst tredelt.

1. Hva var før singulariteten?
   
2. Hvor rask er egentlig ekspansjonen
   
3. Er det univers vi kjenner til og er en de av det eneste univers eller finnes flere.
   

Svaret på spørsmål en. Vi vet ikke selv om de vanskeligste beregninger klarer å utforme et sannsynlig svar. Her vil nødvendigvis fysikken til syvende og sist bli filosofi og svaret blir en tro. Det hjelper lite hvor mye vi vet om millisekundene etter singularitetens eksplosjon, spørsmålet om hvordan singulariteten oppstod vil forbli ubesvart. Vi kan bare håpe at vi som mennesker vil søke og forske videre på dette, og jeg er sikker på at teorier vil oppstå, men ikke sikker vi finner svaret.

Om vi ser til problemet med den evige ekspansjon, vårt kjente univers vokser, så skaper dette store problemer for mange fysikere. Fysikken regner med fire elementer grunnkrefter, som alle skulle være like sterke. De fire er: atomer, elektromagnetisme, vekselvirkning (svak – sterk, kraft – motkraft) og gravitasjon. Disse fire burde ettersom de har samme opphav være like sterke, men gravitasjonskraften er egentlig ufattelig svak. Den passer ikke inn i de vanlige fysiske modeller, og det lages dermed modeller for forskjellige løsninger. Noen kaller disse modellene for strengteorier. Hva alt dette går ut på bør andre kunne forklare, men det interessante synes jeg er at man da fjerner seg fra det kjente univers bestående av tre dimensjoner gjennom tiden og inn i et elleve dimensjoners teoretisk system.

Konsekvensen av 11 dimensjoner.

Denne vinkling skaper høyst interessante, men også uante problemer og muligheter. Jeg vil ikke her komme inn på en beskrivelse av hva det er for noe, det kan andre forklare så uendelig mye bedre. Filosofisk sett skaper dette likevel en åpning for og forståelse av Guds uutgrunnelige vesen, og det er dette som opptar meg ved den moderne fysikk og de filosofiske utfordringer denne setter oss på. Fysikken, med mange nyoppdagelser og mulige teorier, setter vår forståelse av universet og uendelighet på prøve, for alt vi egentlig makter å forstå er opp til tre dimensjoner.

Elleve dimensjoner vil derimot bryte ned vår forståelse av den verden vi lever som det eneste gyldige, men åpner opp for en langt mer kompleks og utfordrende forståelse av "selve altet og livet". Og leser vi med grunnlag i vår nye viten om 10 eller sannsynligvis 11 dimensjoner settes også St. Paulus ord i sitt andre brev til Korint i ett nytt lys. I kapittel 12, 1-4 leser vi:

«Jeg må altså skryte av meg selv, enda det ikke tjener til noe. Jeg kommer nå til de syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket opp i den tredje himmel – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at denne mannen ble rykket inn i Paradis – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale.»

Denne opplevelse vil lett kunne avskrives som et eventyr, om det ikke hadde vært nettopp for det faktum at fysikken nå har forlatt den tredimensjonale verdensforståelse vi kan erfare. De 11 dimensjoner påvirker oss og styrer langt på vei alt vi ser og er, men vi ser dem ikke, vi erfarer dem ikke direkte. En konsekvens av den rådende tenkning og forskning innen fysikken er i så måte sammenfallende med den forståelsen vi, ut i fra det vi leser av St. Paulus over, har av Gud. Dimensjonene er på utsiden av vår forståelige verden, på utsiden av "alt vi kan erfare".

Nå vil et slikt gudsbilde unektelig utfordre mange, men om vi ser til det St. Peter skriver om Guds oppfatning av tid og rom, vi leser i St. Peters andre brev 3,8: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.» ser det også ut til at Gud ikke er bundet av de tre dimensjoner vi selv er bundet til å eksistere i. Gud befinner seg på utsiden av vår forståelse og de rammer vi er bundet av. Vår verden ser ut til, også innen fysikkens lover, å være bundet til noe større utenom vår observasjonsevne som holder verden og hele universet, slik vi kjenner det, oppe.

Bevise eller motbevise Skaperen?

Moderne fysikk underbygger og åpner opp for mysteriet.

Mange vil sikkert reagere på at en nonne eller en munk, som søster Katarina Pajchel, vil kunne drive f. eks. med partikkelfysikk. [ Vi møter søster Katarina i bokprogrammet om vitenskap og religion på NRK1, sendt den 8. februar. (Følg denne linken) ] Etter min mening er ikke dette et problem, men min forståelse av mysteriets uendelighet og Guds plass blir større. Fysikken og forskerne søker ikke å bevise Gud, det er ikke deres oppgave, og likevel så understreker den samme vitenskap gjennom sine teorier og oppdagelser og beregninger en eksistens av noe som ikke er av verden, men i verden.

Å putte Gud i sin egen lomme.

Vi gjør Gud liten, på samme måte som vi har sett på universet og «omgivelsene» for små og forståelige.

Troen på Gud er et mysterium, som mange kristne gjennom tid har formet i sin egen lomme og gjort liten. Dessverre er det mange her som bryter med kirkefedrenes ufattelige forståelse av det hele og ikke minst helheten. Skal vi kunne forstå litt mer av deres forståelse bør vi først og fremst gå til den felleskirkelige bekjennelse som ble utformet. Nicæno – Constaninopolitanum (Nikena) og den første del av denne.

«Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.»

Kirken har alltid vært klar over og de troende har alltid vært klar over at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det som møter øyet. Det finnes en virkelighet som ligger på utsiden av den virkelighet vi oppfatter, dette er Kirkens lære like fra Kirkens fødsel av. Normalt er det Kirken som har snakket om det vi ikke kan se og erfare her på jord. Nå har fysikken kommet etter, fysikken har laget seg et univers som stemmer overens med hva Kirken til enhver tid har lært. Det finnes dimensjoner og systemer utfor vår oppfattelsesevne.

Når fysikken nå nærmer seg det stadium at den får en delvis sammenfallende forståelse av tilblivelsen som beskrevet i skapelsesberetning i Genesis, skapelse ut av en singularitet, et ingenting, skulle man tro de verste angrep på de som forsker burde gi seg, men den gang ei. Det finnes grupperinger innen kristendommen som leser skapelsesberetningen i første mosebok 1 som reell og nøyaktig. De har til og med stadfestet datoen for når skapelsen fant sted. De gjør Gud liten. Gud har aldri sagt oss hvordan han skapte, men at han skapte.

På samme måte kan i en vitenskapsmann som forsker på tilblivelsen av alt hevde gjennom den forskningen som er gjort fram til i dag, i alle tilfelle, vi kan motbevise Gud. Jeg tror heller ikke at de noen gang vil klare det. De har ingen problemer med å fortelle og faktisk bevise at universet er enormt gammelt og jorda langt eldre enn hva de som leser skapelsesberetningen bokstavelig. Men å dermed hevde som enkelte "ateister" hevder at vitenskapen motbeviser Gud er å gjøre Gud like liten og plassere Gud i sin egen bukselomme. Vitenskapen har verken bevist eller motbevist skapelsen, den forteller oss de fysiske lovene som må gjelde ut i fra teoriene som i dag regnes som gjeldende.

Som kristen og som tror og erkjenner følger av bekjennelsen er de nye dimensjoner som det snakkes om ikke annet enn fysikkens bekreftelse på trosbekjennelsens første artikkel: Skaper av alt synlig og usynlig.

Teorien om alt, kunnskapen om Gud.

Stephen Hawking har stått i spissen for utviklingen og sammen med har de formet en teori om alt.

De to programmene som NRK sendte den 8. og 15. februar var meget interessante, men for meg ble deres oppdagelser og teorier en reise inn Mysteriet. Deres forsøk på å forklare tilværelsen uten å benytte begrepet Skaper, ble heller en spore til økt innsikt I Guds Visdom og uendelighet. Gud kunne ikke i sin visdom forklare oss mennesker hvordan verden ble til, men Gud kunne fortelle og har fortalt oss at «Jeg Er» er Skaperen.

Samtidig har jeg, om mulig, fått en ennå større respekt for Kirkefedrenes visdom og kunnskap. Ikke at jeg tror de hadde den samme kunnskap om universets uendelighet og enorme dimensjoner. Ikke tror jeg de kunne Albert Einsteins relativitetsteorier eller Max Plancks kvantefysikkteorier, men de hadde desto større kunnskap og visdom om Gud og Guds uendelighet. Moderne deskriptiv fysikk beveger seg i grenselandet mellom fysikk og filosofi, ikke minst siden den beveger seg på utsiden av de dimensjoner vi kan oppfatte.

Alt ut av ingenting.

Teorien om alt, hva fysikerne håper å oppnå, er en formel og forklaring på hvordan alt oppstod etter Big Bang. Vi må da huske at Big Bang kommer av en singularitet, et ingenting. Det Bibelen forteller er at Gud skapte alt ut av ingenting. Men jeg blir da sittende med et spørsmål til meg selv: sier ikke moderne fysikk omtrent det samme som Det Gamle Testamentet?

Selvsagt, men i motsetning til noen av fysikkens mestere som hevder oppstod ut av ingen ting sier troen oss at Gud skapte ut av ingen ting. Ser vi bort fra denne vesensforskjellen, trosforskjellen, er det intet i den moderne fysikk, verken i partikkelfysikk eller forskning som tilsier at ikke Gud eksisterer. Vi må likevel som kristne heller ikke se bort fra det faktum at fysikken ikke kan bevise Guds eksistens.

Erfaringer og tro.

Jeg er overhode ikke i tvil om Guds eksistens og Herren Jesu Kristi virke på jord.

Ut i fra de to programmene som ble vist med en ukes mellomrom er det lett for meg å trekke konklusjonen: Gud er Skaperen. Den Hellige Treenige Gud er Skaperen. Uten Ham er intet blitt til av alt som er til.

Når jeg ser programmer som de oven nevnte er jeg imponert av og undres jeg over alt mennesker har tenkt ut, men når alt kommer til alt så ender det opp med om vi vil ta imot troen og stole på millioner av mennesker erfaringer. Likevel er det moro å se hvor likt fysikken beskriver helheten sammenliknet med den virkelighet vi finner i Skriften om vi bare våger å gjøre Gud stor nok.

Vinterlandskapets hemmelighet

Vinterlandskapets hemmelighet

Her i huset, midt i vintereventyrlandet, er skiene i sentrum. Ungene trener seks sju dager uka og ofte to eller tre ganger pr. dag. Alle disse timene i bakkene, langs løypene setter tankene i sving, de blir til en meditasjon over hva som langt på vei skurrer i samfunnet. Vinterlandskapet skjuler og bærer på en stor hemmelighet.

Snødekket skjuler så mye…

Det er kaldt om dagen, det er vinter og snøen ligger tykk over åker og eng. I blant hører man klukkingen fra bekkens dans under isen og snøen der man farer gjennom skogen og over heien. Vakkert og forlokkende ligger den hvite kappen der, mens kulda river i kinnene. Lite, om noe er så vakker som vinterlandskapet i all sin pryd.

Så undres jeg på om vi tenker på at vi under vår ferd gjennom landskapet ferdes vi ikke i landskapet, men over det? Under skiene der en alpinist farer ned fjellsiden ligger det bekker, elver, små vann, store steiner, kanskje en trestokk og mye mer. Stor er overraskelsen når det viser seg at under snøen ligger store bunnløse myrer, ujevnheter i form av permafrost "tuer" og hull hvor man lett skader seg på en vanlig fottur i skog og mark. Det gjelder å ha øynene med seg der vi beveger forsiktig framover i lende. Men dette hører sommer og varme dager til, nå er det kulda som råder og over landskapet ligger et tykt lag snø. Alt ser så innbydende, flatt og flott ut.

Snødekket er virkelig, men samtidigs skjuler det «virkeligheten». Når snøen ligger tykk blir alt så flatt, så vakkert så enkelt og liketil. Hva som er under og skjult vet vi ikke og bryr oss ikke om. Vinterlandskapet skjuler en hemmelighet, den ta faste sannhet som forblir. Den verden vi skuer er virkelig og uvirkelig på en og samme gang, verden er ikke det vi ser den er mye mer.

Samfunnets hvite dekke.

Når man ser ut over snøen aner man lite om det som er under, det samme kan sies om samfunnet. Vi kan ikke se de mange som sliter i hverdagen, vi ser den blankpolerte fasaden. Alt ser så flott ut, mens sannheten ofte er helt annerledes enn det vi ser og tror.

Det er ikke så sjelden det tas liv i Norge, men de vi hører ikke om dem. Men folkehelseinstituttet skriver på sine hjemmesider at omtrent 500 til 550 selvdrap i Norge pr. år. Over et drap pr dag, neste to uten at vi hører dem. Jeg kjente noen som har begått selvdrap, og hver eneste gang blir jeg like overrasket. Denne sannheten er til vanlig skjult for oss, for det er en del av samfunnets skyggesider. Er alle disse forferdelige skjebner som holdes skjult for oss? Neppe, det finnes mye som er skjult i samfunnet, overtramp mot enkeltmennesker, overtramp mot barn, skjules for oss. Vi ser bare toppen av isfjellet, og vi lever i et samfunn der vi tror virkelig alt er vel, men vi våger ikke gå i oss selv for å oppdage sannheten.

I vår tid, i vårt samfunn skal alt se blankpolert og elegant ut med en stat som skal ta seg av alt. Ser vi ut over det politiske landskapet så finnes millioner av flotte ord om at Norge er verdens beste land å bo i, skikkelig mye skryt og sikkert mye med rette. Men kom ikke å fortell meg at vi gjennom slikt tåkeprat og selvgodhet ender opp med flott hvitt dekke som skjuler utrolig mye menneskelig smerte og ensomhet. Aldri tror jeg så mange har følt seg mislykket som vi opplever i Norge i dag, ungdom som absolutt ikke strekker til, føler de. Kravene til utseende og hvordan man skal oppføre seg er hardere enn noen gang.

Noe av dette jaget etter at det bare er enerne som betyr noe gjenspeiles også i idretten som er blitt så ensporet og innrettet mot eliten at det ikke er rom for de som bare synes det er gøy. Skirenn er blitt prestisje, ikke moro. Vi har fått et samfunn som bare har plass til enerne og eliten. Ingen har tid til den enkelte vanlige mann og kvinne. Det er en skremmende utvikling i et samfunn som hele tiden krever mer og mer spesialisering, men avskriver de som får jobbene gjort.

Snøen i samfunnet er hvitkalking av graver.

Herrens ord om de hvitkalkede graver passer like inn i vår tid. Vi lager glatte fine overflater, men virkeligheten ligger skjult under den hvite fasaden. For under overflaten ligger alle likene gjemt, de mange som ikke passer inn. Alle vi som stenges ute av fellesskapet og gang på gang for beskjed om at vi ikke har noen verdi. Norge er i ferd med å bli et A4 formularsamfunn hvor alt skal noteres og journalføres like ned i minste detalj, egaliteten er blitt en tvangstrøye og et tungt åk å bære. Vi pålegges og pålegger mennesker en tung bør.

Undre den skinnende snødekte overflata, under glansbildet polerte overflate, om vi våger å grave ned i materien oppdager vi at det ikke ser så flott ut som vi tror. Opp gjennom snøen titter det ene skjæret etter det andre. Her finner vi de knuste sjeler, de ensomme hjerter og de mange som aldri har funnet sin plass i det skinnende velpolerte. Igjen har vi gjemt bort vår lille søster, vår lille bror som er litt annerledes enn andre barn på jord. Vi skammer oss ikke over at de blir borte for de er jo til en så stor belastning. Det vidunderlige i livet blir gjemt i en krok, i en forbrenningsovn.

Vinter i ørkenlandskapet, det er ingen oase lenger.

Snøen strekker seg over landskapet, det tørre landskapet hvor det faller like lite regn som i deler av den arabiske ørken, som i Sahara. I alle tilfelle i et normal år. Men det er grønt og frodig her, vi bor i en oase. En oase i verden.

Man kan saktens undre seg over hvorfor samfunnet og vi med det har tatt en slik utvikling hvor mange føler seg stengt ute fra det gode samfunn? Jeg tror et viktig ansvar hviler på oss som bærer Sannhetens tro i en verden som søker det som klør i øret. Vi kan ikke skyve skylden over på andre, for vi er minst like skyldige som andre. De kristne samfunn, slik som land i vesten, har for lengst forlatt kirkens og troens verdier, og tatt seg avguder i mengder. Slikt smerter å se. Snøen har lagt seg over ørkenlandskapet, oasene er borte og kirkefedrenes lære har gått i glemmeboken. Vi burde lært så mye, men former heller alt nytt så troen skal passe oss og vår hverdag.

Når vi ser utover så ser vi et tykt hvitt teppe som skjuler sannheten og de oasene som var så nødvendig for liv er skjult og borte. De tålte ikke kulda som ble presset på dem, de ble ikke lenger tolerert for læren klør ikke i øret, den retter søkelyset mot meg, mot oss, vårt levesett. Hvor skal vi nå finne det levende vann? Vi tørker ut i all vår overflod, troen tørker ut bak blankpolerte fasader og store festtaler. Hvor lenge skal det være slik, hvor lenge skal den sanne bønn, tilbedelse og tro lide? Det finnes i dag enkelte strå, enkelte små halmstrå plantet hvor troen har god grobunn, men ser man ut over landskapet er alt dekket av snø.

Oasene er forbudt, ørkenen får lov å bre seg.

Nåden er fortsatt den samme, Herren kaller, men vi som troens mennesker ser ikke ut til å bry oss for vi tar ikke kallet alvorlig. Det er så mye annet som er så mye viktigere, på alle måter viktigere. Vi vil ikke ta et oppgjør med oss selv, for vi nyter så godt vår rikdom og velstand. Derfor sier vi, Gud har velsignet oss med alle disse godene og ser ikke at vi har stjålet dem fra vår nest når vi plyndret rikene deres. Hver eneste dag plyndrer vi de fattige, stjeler fra de ufødte og bryr oss ikke om andres nød. Vi sier sågar det er deres egen skyld, selv om vi vet det er feil. Vår velstand bygger på undertrykkelse av andre, forbruk av ikke fornybare ressurser og ikke minst et ekstremt energiforbruk.

Så lenge oasene ikke får vokse og vi stenger kallet ute graver vi vår egen hvitkalkede grav. Det er ikke vekkelse vi trenger, men omvendelse. Vi som sier vi tror på Herren må omvende oss, vende oss i langt større grad bort fra denne verdens lokkende "gleder". Vi må ned på kne, vi må inn i vårt lønnkammer og be, men det er ikke nok. Vi må gjøre bot, leve i bot og omvendelse, bønn og kjærlighet. Kristne burde være de første i rekken når det er snakk om en ny økonomisk verdensorden, for kristendommen og Herren Jesu Kristi lære er radikal og revolusjonerende. Men oasene mangler, troens oaser er borte i vår vestlige kultur.

Tidebønner og kontemplasjon.

Utfordringen ligger i igjen å starte oasene i vår kultur, klosterbevegelsen og den dedikerte bønn. Det er for få som er villige til å ta Herrens kall på alvor og se bønnen som arbeid, et viktig arbeid i Guds rike. Omvendelsen er ikke vekkelsen, omvendelsen er det daglige arbeidet i stillhet og ro. Omvendelsen er å vende seg mot Gud hver eneste dag i en evig tilbedelse, vende "verden" ryggen hver dag for å si det slik. Omvendelse er ikke å vende menneskene ryggen, men nettopp se våre medmennesker som de er, fantastiske i Guds øyne…

Alle er fantastiske i Guds øyne, uansett. Langt fra alle gjør etter Guds ønske, alle synder vi. Men nettopp derfor er vi også alle like innfor Guds åsyn, vi er syndere. Likevel er vi dyrebare og vi har fått et kall. Et av kjennetegnene ved kallet er bønnen og kontemplasjonen, bønnen etter Guds hjerte. Disse bønner er både personlige og felles.

Ikke alle skal eller kan vie sitt liv til bønn, men bønnen er kjernen i det kristne fellesskap. Skal vi overleve må vi leve bønnen, leve i bønnen og la bønnen leve i oss. I bønnen, ved Den Hellige Ånd, puster vi inn Gud og ut vår egen urenhet. Her ligger en stor hemmelighet bevart, nærkontakten i evigheten med det uendelige og ufattelige.

Bønnen forandrer oss.

Ser vi ut over oss, ut på det vi kan kalle kirkelandskapet, hvor vi finner et virvar av menigheter og kirkesamfunn som er mer eller mindre løsrevet fra Kirkens Hellige Tradisjon ser vi et stort lappeteppe. Det meste ser likt ut og er det. Mange flotte mennesker som tror og bekjenner, men spørsmålet blir som alltid: Hva med fruktene?

Her er jeg redd alt for mange av oss kommer så altfor til kort. Vi bærer ikke frukter som er omvendelsen og troen "verdig" da vi ikke tar konsekvensen av vår tro. Sagt på en annen måte vi vil ikke ta konsekvensen av vår Herre og Mesters lære, da denne lære er utfordrende for oss. Jeg vet, for jeg finner det vanskelig selv og jeg finner ikke veien frem jeg heller. Men i bønn og kontemplasjon, i stillheten finner jeg freden og den ro som er nødvendig for at Gud skal kunne forandre oss. Jeg kan ikke i meg selv, men Gud ved Den Hellige Ånd kan.

For bønn kan forandre, ikke bare drukkenbolter og uteliggere, narkomane og det vi kaller de som kommer fra livets skyggeside, men deg og meg, meg og deg. Bønn kan ikke bare forandre oss, men den forandrer oss om vi virkelig våger å be, komme inn for Guds trone og be. Og vi må aldri glemme bønnen er arbeid, for der det bes er det en oase. En oase hvor Gud får lov til å gro i et ørkenlandskap i vinterlandet.

Klosteret som transformator, en kraftkilde til forandring.

Gud er Kraftens opphav, men Gud har gjort seg avhengig av mennesker, noe som understrekes gjennom at Gud selv ble menneske. I Herren Jesus Kristus ble Gud, ved Sønnen, både Gud og menneske, Gud kom sin skapning, menneskene, i møte. Klosteret med sin fordypning i bønnens mysterier, bønnens vesen, blir i vår verden en kraftkilde hvor Ordet kommer nær, men det er så mye mer.

I klosteret blir bønnen med alle sine faste former levende, bønnen blir pusten i livet og opphavet til den store glede og kjærlighet. Klosteret er en oase i et iskaldt ørkenlandskap av betong og sekulær materialisme, hvor Kjærligheten får leve. Klostrene er transformatoren som kanaliserer bønnen ut i omgivelsene, inn i Kirken, inn i menighetene. Klosterlivet og eremitt livet er et kall, et kall til viktig tjeneste for alle kristne, alla som tror at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod.

Man kan godt kalle klostrene hjertet i en levende organisme, Kirken, som gjennom sitt virke, som Kirkens og alle mennesker forbedere, gir liv til alle oss som ikke har tid til å leve i bønn og kontemplasjon. Dermed blir klostrene små oaser av "åndelig liv" i verden hvor "åndelig pluralisme og kulde" råder.

Klosterlivets, eremittens og sølibatets kall.

Jeg vet ikke noe om den enkeltes kall, hva som fører til valg av kristen konfesjon. Mange sier de og hevder de søker den eldste kirke, men fornekter tradisjonen de står i. En fornektelse av tradisjonen og det faktum at de fleste av kirkefedrene og de første kristne faktisk søkte ut i ødemarken for å søke Gud og lytte til deres spesifikke kall. Ikke alle har dette kall, men jeg tror vi skal være klar over at Gud fortsatt kaller mennesker til bønnens og kontemplasjonens tjeneste.

Vi vet derimot at alle mennesker kalt til tjeneste. Og i den tjeneste og jobb man har er man satt til å vitne og tjene. De færreste har kall til særskilt tjeneste, men vi er noen som er kallet til særskilt tjeneste. Klosterlivet er et særskilt kall for de få, et liv adskilt fra verden i bønn for verden. Eremittens kall er i enda større grad forbønnens tjeneste, en tjeneste som ikke har rom i det såkalte evangelikale konfesjoner. Noe jeg finner merkelig, da dette var et av kjennetegnene ved de tidlige menigheter, den første tiden i Kirken.

En av forskjellene mellom ortodoks og østlig katolisisme og vestlig – latinsk katolisisme, er sølibatet. Når overgrepssakene i den katolske kirken i Norge ble kjent, var det mange som hevdet at dette skyltes sølibatet. Dette er vel sannsynliggjort over enhver tvil, positivt feil. Disse grusomme handlinger følger av at vi er mennesker, er en forferdelig menneskelig last og har intet med sølibatet å gjøre. Her i området er det nå mye snakk om overgrepssaken fra Alvdal, og det viser seg vel også i det sørgelige faktum: slike overgrep finnes over alt. Samtidig må ikke alvorligheten i slike forferdelig overgrep bagatelliseres eller på noen måte forsvares. Likevel, det har ingen ting med selve sølibatet å gjøre. For Herren Jesus sier selv i Evangeliet etter St. Matteus 19: «10 Disiplene sa da til ham: «Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg.» 11 Men han svarte: «Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. 12 For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg.»»

Så skal ikke vi si hvor forferdelig kallet til sølibatet er, for vi kjenner ikke hvilket kall Gud gir. Og så skal vi vel si, understreke, sølibatet har sine gode sider da man fullt og helt kan konsentrere oss om bønnen og livet for Gud. Bli en oase i verden, en oase for vekst.

Vinter til vår

Vi har forskjellig kall, kall i en ørken hvor lite gror for det finnes så alt for mye. Det viktigste er skjult under meter med hard kald snø. Landskapet er øde og kaldt, lite eller intet gror så lenge kulda får råde. Jeg ser ut over det snødekte landskapet og undres over hvordan vil våren komme, i år, til neste år. Når vil våren komme til våre ofte så kalde hjerter, de hjertene som så ofte fryser i ensomhet og stenger andre ute. Jeg undrer meg på hva som skal til for at vinterens kulde i hjertene skal brytes.

Vi trenger oasene, vi trenger steder hvor bønn får stå i sentrum, hvor det tykke snølaget først brytes og våren får slå rot. Jeg gleder meg til den dagen, må den komme snart, dagen da vi vender om til Ham som åpnet veien og kan gjøre vår menneskevinter til en blomstrende vår.